På nye eventyr

Ja, jeg vet. Ting har gått tregt her inne, men jeg stiller med samme grunn som på forrige innlegg - jeg har vært igjennom rekruttskolen og har vokst meg til å bli en særdeles saklig og rasjonell ung mann.

Flipper.

Nei, men fra spøk til AG3. Jeg kan vedde min fremtidige kjæledverg på at samtlige av mine venner og bekjente spoler tilbake til mai-august og husker hvor jævlig jeg IKKE ville i militæret. Plutselig er vi i september måned, og jeg har et helt annet inntrykk. Joda, visst er det masse dritt som skjer - men faen heller, det er enkelte ting man bare må bite i seg. Og så finner man ut at det er jævla fett likevel. Jeg har hatt 6 tøffe, usikre og spennende, men samtidig flotte uker, på Madla utenfor Stavanger. Etter en nokså røff innrykksdag med masse tull og tøys endte jeg opp på lugar 532 (senere 546 grunnet troppsgreier og lignende) med rekrutt Hallberg, Jarslett, Gulbrandsen og Fjellestad. Bare på den korte tiden vi har vært romkamerater og medrekrutter har vi allerede rukket å bli nære og gode venner, sannsynligvis og forhåpentligvis for resten av livet. Og masse gøy har vi rukket å ha det gjennom de harde takene også. Ta for eksempel denne usaklige episoden av dimensjoner:

Hele gjengen satt på rommet og avventet ordre, som det heter så staselig. Etternavn er the shit i militæret, og kallenavnene ble opprettet deretter. Hallberg ble Hallis, Jarslett ble Jaris, Gulbrandsen ble Gulli, og Fjellestad ble Fjellis. Enkelt og tørt, men dugbart. "Men yo, hva faen med meg da?" Folk ble et øyeblikk stille og så til hver sin kant av rommet. Haugis kunne liksom duge, men ingen av dem sa det før Jarslett lyste opp og sa: "Du kan være POPPY!"
Jeg kan ikke huske sist jeg fikk et mer kort, konsist og totalt urimelig kallenavn, men ok. Det falt greit i smak for de fleste, ut i fra latteren å dømme. Poppy er tydeligvis mitt nye nickname, tjohei! I den anledning vil jeg arrangere en konkurranse blant dere lesere.

Kan dere tegne Poppy? Sett igang, folkens. Nå er jeg spent. Og ja - det vil bli en kåring og premie.

Moving on.
De militære holdningene og reglene kan selvsagt bli litt drøye i blant, men som nevnt er det ting man bare må bite i, selv om det er helt forjævlig. Og det er noen av disse tingene som faktisk er de store greiene med militæret. Man lærer seg å bli dannet, tolerant, tålmodig og sterk - både fysisk og mentalt. Til alle dere som nærmer seg tiden for innrykk - jeg anbefaler dere å låne vekk livet deres et år til Forsvaret. Det vil bli et minnerikt og flott år, det er jeg sikker på.

Over til noe annet enn det eneste jeg ser ut til å snakke om for tiden. Jeg er tilbake i Bergen og skal tjenestegjøre de resterende månedene av førstegangstjenesten her mesteparten av tiden. Det betyr altså at jeg får tid til å holde på med det jeg har gjort før. Musikk, diverse mok og lok, samt alt annet fett. I den anledning vil jeg meddele at jeg for første gang i mitt liv KJØPTE musikk over nettet. Yes, jeg kjøpte hele TO sanger på iTunes Store i dag. Jeff Buckley med "Last Goodbye" og Say Hi To Your Mom med "Northwestern Girls". Og steike, det føles jo ganske bra. Men for all del - det er nok ikke en ny vane. Gratis nedlasting er fortsatt the shnitz, og kommer til å være det lenge. Beklager, alle dere artist-forkjempere der ute. (Og pesten ta dere, for helvete!)

Hva mitt eminente band Brugada angår, er jeg ærlig talt ikke helt sikker på hva som kommer til å skje videre. Jeg har vært litt i snakk med nye mennesker om nye prosjekter, og usikkerheten ligger i luften. Men jeg kan uansett utfall garantere den samme energien og intensiteten som har vært der før, enten det kommer i form av deathcoremutombo eller jazzdance. Så yes - stay tuned, scallywags!

For øyeblikket finner jeg ikke mer å si, selv om det garantert er masse å formidle. Om det er noe spesielt dere lurer på angående hva som helst, alt fra størrelse i t-skjorter til farge på kjønnshår - er det bare å plinge. Jeg skal se hva jeg får til.

PS.: Jeg beklager at usaklighetene kanskje ikke sitter like godt lenger, men når man er for lenge borte fra gamle venner og generelt et noenlunde normalt liv, trenger man litt tid på å hente seg inn igjen. Vær tålmodige.

Ellers slutter jeg faen meg å skrive blogg.