Ja, men nei. Altså.

Jeg har tenkt tanken lenge. Jeg har snakket om det en god stund også. Med meg selv. Men ikke bare med meg selv. Jeg har søkt råd hos andre. Det er i grunn den dummeste tingen man kan gjøre når det er snakk om noe så heftig. La meg komme til saken.

Jeg har lyst på tatovering.

Om det er vanskelig? Ja. Siden den dagen jeg ble frelst av mitt evige favorittband Deftones har jeg tenkt at jeg skal ha dem stemplet på kroppen. Men har ringen virkelig ingen ende? Er Deftones mitt evige favorittband? Å ta den store tatoveringsavgjørelsen er definitivt ikke like enkelt som å slå uskyldige barn med paraply, slik jeg trodde. Det må ligge sjel bak greiene. En historie å fortelle eller en revolusjonerende idé.

Tribal-tatoveringer er det mest harry jeg vet (ærede venner som allerede har lagt det egget - no offense), og long-sleeve vil bare være en smertefull påkjenning av episke proporsjoner (ja, jeg er og blir en pingle) og vil ikke minst se dønn kjipt ut når jeg en dag mister hudfestet.

Men så var det dette med at den på død og liv må bety noe. Må den det? Da kommer jeg aldri til å finne en tatovering. Og samtidig som denne tatoveringen skal bety noe, så vil jeg jo at den skal se fet ut. Funker det ikke da om jeg dropper den store historien bak det? Jo - men hvordan ser det ut på langtidsvarselet? Ikke så bra.
Jeg tror man må lete forbanna lenge, kanskje noen liv, før man finner noe statisk visuelt man aldri går lei av. Jeg har dog noen få greier her. Og selv om det nå kommer til å høres ut som om jeg har mistet fotfestet rundt det hele, så må jeg bare innrømme det:
Jeg begynner å drite i det.

Og det er ikke bra. Jeg har mer tenking å gjøre. Og selv om det er den reneste erkjennelse om at jeg ikke klarer dette uten påvirkning fra andre - KOM MED FORSLAG!

Heddi.