Ja, jeg har jo vært i Roma og sånn i underkant av tre måneder. Personlig synes jeg det gjelder som å ha bodd i Roma i underkant av tre måneder, så vi lar det bli med det.
Tre måneder er jo ikke lenge, men fasiken så mye som kan skje på den tiden. Nye veier åpnes, bussene skifter rutenummer, bussene skifter rutetider, bussene skifter ruter, bussene kommer plutselig presis, busselskapet får kjeft fordi bussene ikke kommer til vanlig tid, bussjåførene streiker, alle kjøper egen bil, 700 dødsulykker rammer Bergenstrafikken, resten forårsaker global oppvarming, polisene smelter, Nederland, Grønland, Australia, Singapore, New Zealand samt en drøss andre land oversvømmes og en tredjedel av verdens befolkning fjernes fra vår eksistens.
Tre måneder er også nok tid til å opparbeide seg en helt latterlig drøy gjeld. Heldigvis til mine foreldre, som sannsynligvis ikke kommer til å knuse kneskålene mine. Forhåpentligvis.
Så står man der da. Med løken i hånden.
Studielånet har takket for seg og arbeidskontrakten har løpt ut i tillegg til et mindre fornøyelig bytte av arbeidsgiver. Ikke misforstå, det er nok bare et misforstått menneske som aldri har blitt elsket, men sitér meg gjerne; det er et hysterisk mislykket forsøk på et eksempel av en hoffnarr som styrer geskjeften der. Ikke dra dit! Sånn, vi går videre. Pengene går ut, men kommer ikke inn igjen. Noen ganger nærmest som om de håner meg der de lander i labben på kassadamen: "Forresten. Hånden din lukter KUK OG DEN HAR ALLTID GJORT DET!"
Men så står man der da.
Dytter snabben inn igjen i buksen og drar opp smekken. Har jo fått jobb og greier. Høy i hatten og staselig. Flink gutt, familiens store stolthet.
Kjære lesere, med dette kommer en kunngjøring (eventuelt advarsel). Plutselig ringer jeg nettopp DEG og spør om du er interessert i å abonnere på Bergens beste avis. (I så tilfelle - plz si ja takk sånn at jeg får provisjonen min.)
Ellers...!
Ellers vil jeg bare si én ting.
Ut med Amelie - inn med Krekar.
Der sa jeg det endelig. Deilig. Jævla befriende. Statan må da for svarte helvete kunne holde fast ved sine lover og vedtekter. Og ærede media-Norge. Dere har virkelig tatt drit for sjokolade. Propaganda og den slags hører nazi-Tyskland til, kommunistspirer. Fy!
lørdag 22. januar 2011
mandag 17. januar 2011
Kart, atlas, globus og Google Earth
I skrivende stund sitter jeg og lusker litt på verdensbefolkningen fra Google Earth. Jeg kom plutselig til å tenke på noen av landene i verden som omringes av flere andre.
Afghanistans drøyt 29 millioner innbyggere er virkelig fanget midt i selveste skithølet av alle skithøl, omringet av Pakistan, Iran, Turkmenistan, Usbekistan, Tadsjikistan og Kina. De har gjennomgått en fair share av borgerkriger, blitt invadert av Russland (den gang Sovjetunionen) og blitt styrt med jernhånd og hestepisk av Taliban som fremdeles spiser rismelsgrøt og leker gjemsel i fjellene. Dette forbanna drittlandet ligger på 155. plass på HDI-rangeringen, har 49 språk og 200 dialekter, og tjener 60% av landets BNP på primitiv jordbruk med heroin som viktigste inntektskilde.
Så, kjære Wyclef og resten av Haiti - slutt å sutre. Haha, til og med dagens jøder har det jo verre enn dere - og det sier jo sitt!
Men ja, nok om lidelse og død i midtøsten. Et annet land som lenge har fanget min oppmerksomhet og ledet til stor fascinasjon er Sveits. Landet, eller konføderasjonen, grenser til Tyskland, Italia, Østerrike, Fankrike og Liechtenstein, og er med 6. plass på BNP-rangeringen et av verdens rikeste land. Sveits utgjør en vesentlig del av Alpene og har dermed et lekkert landskap så og si hvor du enn befinner deg i landet. Språk er ingen hindring ettersom tysk, italiensk og fransk er de mest talt språkene. Foruten å snakke engelsk kan man bare lære seg det språket som frister mest, så er man klar til å bosette seg. Vil man ta steget litt lenger kan man lære seg retoromansk, som er et fjerde offisielt nasjonalspråk. Med en svært nøytral utenrikspolitisk linje har Sveits behov for et sterkt militærforsvar. De har i likhet med Norge verneplikt for alle menn fra 20-42 år, som i stedet for å dra det hele ut i ett slapt år strekker det ut over ti treukers repetisjonsøvelser frem til man er 42 år (etter en 15 ukers rekruttskole). Kriminaliteten i Sveits er også veldig lav. De har opplevd en oppgang de siste 10 årene, men 79 av 100 000 sveitsere i fengsel er ikke fryktelig skremmende tall.
Det er genialt for en nordmann å flytte til Sveits. Med relativt lik økonomi vil det si at lønnen også er bra. Skal man på sommerferie kan man velge for eksempel Italia eller Frankrike, kjøre dit og bruke sine herlige inntjente penger i de grombillige landene. Og hvor fett er det ikke å kunne si at man har pengene sine på sveitsisk bankkonto? Ønsker du å søke statsborgerskap i Sveits må du innfri følgende kriterier:
- ha bodd i landet i 12 år
- lære ett av de fire offisielle språkene
- være integrert
Altså, hallo? Sveits må være det beste landet i verden. Det har selvsagt sett sine mørke tider, men det er viktig å leve i nuet.
Lever DU i nuet?
Tenkte meg det ja, din jævla stalinistfaen.
Afghanistans drøyt 29 millioner innbyggere er virkelig fanget midt i selveste skithølet av alle skithøl, omringet av Pakistan, Iran, Turkmenistan, Usbekistan, Tadsjikistan og Kina. De har gjennomgått en fair share av borgerkriger, blitt invadert av Russland (den gang Sovjetunionen) og blitt styrt med jernhånd og hestepisk av Taliban som fremdeles spiser rismelsgrøt og leker gjemsel i fjellene. Dette forbanna drittlandet ligger på 155. plass på HDI-rangeringen, har 49 språk og 200 dialekter, og tjener 60% av landets BNP på primitiv jordbruk med heroin som viktigste inntektskilde.
Så, kjære Wyclef og resten av Haiti - slutt å sutre. Haha, til og med dagens jøder har det jo verre enn dere - og det sier jo sitt!
Men ja, nok om lidelse og død i midtøsten. Et annet land som lenge har fanget min oppmerksomhet og ledet til stor fascinasjon er Sveits. Landet, eller konføderasjonen, grenser til Tyskland, Italia, Østerrike, Fankrike og Liechtenstein, og er med 6. plass på BNP-rangeringen et av verdens rikeste land. Sveits utgjør en vesentlig del av Alpene og har dermed et lekkert landskap så og si hvor du enn befinner deg i landet. Språk er ingen hindring ettersom tysk, italiensk og fransk er de mest talt språkene. Foruten å snakke engelsk kan man bare lære seg det språket som frister mest, så er man klar til å bosette seg. Vil man ta steget litt lenger kan man lære seg retoromansk, som er et fjerde offisielt nasjonalspråk. Med en svært nøytral utenrikspolitisk linje har Sveits behov for et sterkt militærforsvar. De har i likhet med Norge verneplikt for alle menn fra 20-42 år, som i stedet for å dra det hele ut i ett slapt år strekker det ut over ti treukers repetisjonsøvelser frem til man er 42 år (etter en 15 ukers rekruttskole). Kriminaliteten i Sveits er også veldig lav. De har opplevd en oppgang de siste 10 årene, men 79 av 100 000 sveitsere i fengsel er ikke fryktelig skremmende tall.
Det er genialt for en nordmann å flytte til Sveits. Med relativt lik økonomi vil det si at lønnen også er bra. Skal man på sommerferie kan man velge for eksempel Italia eller Frankrike, kjøre dit og bruke sine herlige inntjente penger i de grombillige landene. Og hvor fett er det ikke å kunne si at man har pengene sine på sveitsisk bankkonto? Ønsker du å søke statsborgerskap i Sveits må du innfri følgende kriterier:
- ha bodd i landet i 12 år
- lære ett av de fire offisielle språkene
- være integrert
Altså, hallo? Sveits må være det beste landet i verden. Det har selvsagt sett sine mørke tider, men det er viktig å leve i nuet.
Lever DU i nuet?
Tenkte meg det ja, din jævla stalinistfaen.
tirsdag 4. januar 2011
Slår til igjen
Èn mann...
Èn blogg...
Et lengre fravær...
Hold deg fast, for et av århundrets gjensyn har med dette funnet sted...
BA-DUMM-TSH!
Yes, det er sant. Jeg blogger igjen! Hvor aktivt det blir kan jeg ikke med sikkerhet si ennå, men dere bør nå for faen ta til takke med det dere får! Akkurat som jødene under andre verdenskrig. Ingen hørte dem klage (før nå, selvsagt, når de griske og materialistiske etterkommerne deres krever latterlige erstatninger).
Hvis jeg ikke tar gruelig feil er det tallmessig to år siden forrige innlegg havnet i trykken, men for å ikke skape forvirring er det egentlig bare ett år og ca to uker. Ufattelig og høyst usannsynlig, vil noen kanskje påstå, men jeg har faktisk opplevd litt av hvert gjennom det året. Ikke så mye har skjedd på de resterende to ukene. Litt konsum av alkohol, fått litt nye ting. Sett to av tre (ja, jeg mener det - det finnes en tredje!) Ringenes Herre-filmer i blu-ray. La oss droppe flosklene.
Jeg har rukket å dimitere fra min militære førstegangstjeneste, motta en kjekk og grei bonus fra Hans Majestet Kong Harald V som takk for året som gikk, vært på rølpetur til Rhodos, blitt forsøkt voldtatt av en mann på Rhodos, sluntret unna den opprinnelige tatoveringsplanen og fått meg to andre (ok, den ene jeg publiserte er faktisk representert) til en billig penge på Rhodos, besteget Mount Everest, vært i Romsdalsalpene og sett ekte basehoppere (EKTE BASEHOPPERE!!!), brukt opp pengene, søkt om nye penger, dratt til Roma, vært i Roma i tre måneder, kommet hjem, havnet i en semi-arbeidsledig situasjon og blitt fattig. Ikke fattig student, bare fattig.
Og da sier det jo seg selv. Jeg har svært lite å gjøre på for tiden. Ingen lekser, ingen jobb, ergo ingen penger og ergo svært håpløs situasjon ettersom ingen venner i samme by knoter med det samme som meg. Det finnes garantert flust med jobber der ute som jeg kan få bare ved å knipse eller klappe tre ganger. Faen, jeg har sykt lyst å bare kunne klappe for å slå av og på lyset. Men! For meg er ikke en jobb bare en jobb. Det finnes forskjellige grader av verdighet i jobber. For eksempel dørselger, som jeg utrolig nok vurderte å prøve på. Man kommer ikke særlig mye lenger ned på rangstigen med mindre man faktisk tror at Holocaust skjedde (hahaha, altså - hallo?), eller synes at det er galt å anvende fysisk avstraffelse i skolen og hjemmet. Eller hvis man er med i, støtter eller på et eller annet tidspunkt har vært i den minste grad enig med de feite, ekle druidedamene i Ottar.
Akk, det er mye å bekymre seg over. Men så kan man drite litt i ting også, da. Jeg prøver det i blant. Får det som regel til, men blir som regel tatt saftig på fersken når jeg ikke driter så mye i ting lenger. Akkurat nå skal jeg komme dere i forkjøpet og innrømme at jeg er bekymret. Ikke akkurat bekymret heller, men mer stresset. Lurer på hvor mange år jeg reduserer livet med i denne arbeidsløsheten og pengelensheten. To måneder. Seks år. Tre uker. Seks år, to måneder og tre uker. Kanskje noe sånt.
Ja, men for faen. Jeg kan like sikkert dø av en luguber sykdom i trettiårene, eller bli most av en dampveivals ut på vårparten av 2012. Hvis noen av dere begynner å bable om Mayapiss og lignende horeri nå skal jeg finne dere og skyte dere.
ER DET FORSTÅTT.
I denne mangelens og håpløshetens melankoli foreslår jeg for dere alle at dere hører igjennom litt Bond-sanger for å sprite opp stemningen. Man føler seg aldri så tøff, kjekk og stram som når man har Goldeneye, License To Kill eller Goldfinger på øret.
Snakkes senere osv.
Èn blogg...
Et lengre fravær...
Hold deg fast, for et av århundrets gjensyn har med dette funnet sted...
BA-DUMM-TSH!
Yes, det er sant. Jeg blogger igjen! Hvor aktivt det blir kan jeg ikke med sikkerhet si ennå, men dere bør nå for faen ta til takke med det dere får! Akkurat som jødene under andre verdenskrig. Ingen hørte dem klage (før nå, selvsagt, når de griske og materialistiske etterkommerne deres krever latterlige erstatninger).
Hvis jeg ikke tar gruelig feil er det tallmessig to år siden forrige innlegg havnet i trykken, men for å ikke skape forvirring er det egentlig bare ett år og ca to uker. Ufattelig og høyst usannsynlig, vil noen kanskje påstå, men jeg har faktisk opplevd litt av hvert gjennom det året. Ikke så mye har skjedd på de resterende to ukene. Litt konsum av alkohol, fått litt nye ting. Sett to av tre (ja, jeg mener det - det finnes en tredje!) Ringenes Herre-filmer i blu-ray. La oss droppe flosklene.
Jeg har rukket å dimitere fra min militære førstegangstjeneste, motta en kjekk og grei bonus fra Hans Majestet Kong Harald V som takk for året som gikk, vært på rølpetur til Rhodos, blitt forsøkt voldtatt av en mann på Rhodos, sluntret unna den opprinnelige tatoveringsplanen og fått meg to andre (ok, den ene jeg publiserte er faktisk representert) til en billig penge på Rhodos, besteget Mount Everest, vært i Romsdalsalpene og sett ekte basehoppere (EKTE BASEHOPPERE!!!), brukt opp pengene, søkt om nye penger, dratt til Roma, vært i Roma i tre måneder, kommet hjem, havnet i en semi-arbeidsledig situasjon og blitt fattig. Ikke fattig student, bare fattig.
Og da sier det jo seg selv. Jeg har svært lite å gjøre på for tiden. Ingen lekser, ingen jobb, ergo ingen penger og ergo svært håpløs situasjon ettersom ingen venner i samme by knoter med det samme som meg. Det finnes garantert flust med jobber der ute som jeg kan få bare ved å knipse eller klappe tre ganger. Faen, jeg har sykt lyst å bare kunne klappe for å slå av og på lyset. Men! For meg er ikke en jobb bare en jobb. Det finnes forskjellige grader av verdighet i jobber. For eksempel dørselger, som jeg utrolig nok vurderte å prøve på. Man kommer ikke særlig mye lenger ned på rangstigen med mindre man faktisk tror at Holocaust skjedde (hahaha, altså - hallo?), eller synes at det er galt å anvende fysisk avstraffelse i skolen og hjemmet. Eller hvis man er med i, støtter eller på et eller annet tidspunkt har vært i den minste grad enig med de feite, ekle druidedamene i Ottar.
Akk, det er mye å bekymre seg over. Men så kan man drite litt i ting også, da. Jeg prøver det i blant. Får det som regel til, men blir som regel tatt saftig på fersken når jeg ikke driter så mye i ting lenger. Akkurat nå skal jeg komme dere i forkjøpet og innrømme at jeg er bekymret. Ikke akkurat bekymret heller, men mer stresset. Lurer på hvor mange år jeg reduserer livet med i denne arbeidsløsheten og pengelensheten. To måneder. Seks år. Tre uker. Seks år, to måneder og tre uker. Kanskje noe sånt.
Ja, men for faen. Jeg kan like sikkert dø av en luguber sykdom i trettiårene, eller bli most av en dampveivals ut på vårparten av 2012. Hvis noen av dere begynner å bable om Mayapiss og lignende horeri nå skal jeg finne dere og skyte dere.
ER DET FORSTÅTT.
I denne mangelens og håpløshetens melankoli foreslår jeg for dere alle at dere hører igjennom litt Bond-sanger for å sprite opp stemningen. Man føler seg aldri så tøff, kjekk og stram som når man har Goldeneye, License To Kill eller Goldfinger på øret.
Snakkes senere osv.
mandag 21. desember 2009
Jo, men ja.
Jeg tror jeg har kommet til enighet med meg selv. En revolusjon, vil mange si. Et klinkende klart faktum - og en revolusjon - vil jeg si.
Nei, du tar feil. Jeg snakker ikke om å vokse kjønnshårene. Jeg snakker hud, blekk, smertehelvete, blodige tårer og død. Jeg snakker om tatovering.
Yes - jeg har mer eller mindre bestemt meg. Motiv og alt. Half sleeve. Jeg kjører på og motbeviser min egen overbevisning om at jeg er en pingle. Dette skal jeg klare.
Det morsomme er at tatoveringen sannsynligvis vil se ut som en helt klassisk, uoriginal half sleeve, og den vil kanskje være det også. Men for meg betyr den mer enn bare noe random dritt på armen. For å la dere leve litt i spenning rundt dette fenomenet, skal jeg ikke forklare noe nå. Men selvsagt, dere skal få se litt bilder av ting jeg har tenkt å inkludere i denne - og kanskje trekke konklusjoner allerede nå.
-Front.jpg)
Tid og sted er i grunn ikke en gang påtenkt. Noe sier meg at det kommer til å koste meg mer enn bare skjorten, så en sparingskampanje er i gang. For dere som ønsker å donere et lite bidrag til prosjektet er det bare å gi meg en lyd. Jeg tar velvillig imot, med mindre vi snakker lapper høyere enn 500. Da blir jeg bare lei meg på deres vegne da det er tydelig at dere er fortapte mennesker uten venner som ikke har noe bedre å gjøre på, enn å bruke pengene sine til glede for andre. VÆR LITT MENNESKELIGE DA FOR FAEN, DET LIGGER I VÅR NATUR Å SETTE OSS SELV FØRST!
Og med det vil jeg også si at dersom jeg blir rik, vil jeg aldri bli en heftig donor av store pengesummer til veldedige formål. Selvsagt noen, jeg er ikke en gjerrig jævel. Jeg setter bare meg selv aller, aller først. Med unntak i diverse situasjoner osv.
Ok, flott, heddi!
Nei, du tar feil. Jeg snakker ikke om å vokse kjønnshårene. Jeg snakker hud, blekk, smertehelvete, blodige tårer og død. Jeg snakker om tatovering.
Yes - jeg har mer eller mindre bestemt meg. Motiv og alt. Half sleeve. Jeg kjører på og motbeviser min egen overbevisning om at jeg er en pingle. Dette skal jeg klare.
Det morsomme er at tatoveringen sannsynligvis vil se ut som en helt klassisk, uoriginal half sleeve, og den vil kanskje være det også. Men for meg betyr den mer enn bare noe random dritt på armen. For å la dere leve litt i spenning rundt dette fenomenet, skal jeg ikke forklare noe nå. Men selvsagt, dere skal få se litt bilder av ting jeg har tenkt å inkludere i denne - og kanskje trekke konklusjoner allerede nå.
-Front.jpg)
Tid og sted er i grunn ikke en gang påtenkt. Noe sier meg at det kommer til å koste meg mer enn bare skjorten, så en sparingskampanje er i gang. For dere som ønsker å donere et lite bidrag til prosjektet er det bare å gi meg en lyd. Jeg tar velvillig imot, med mindre vi snakker lapper høyere enn 500. Da blir jeg bare lei meg på deres vegne da det er tydelig at dere er fortapte mennesker uten venner som ikke har noe bedre å gjøre på, enn å bruke pengene sine til glede for andre. VÆR LITT MENNESKELIGE DA FOR FAEN, DET LIGGER I VÅR NATUR Å SETTE OSS SELV FØRST!
Og med det vil jeg også si at dersom jeg blir rik, vil jeg aldri bli en heftig donor av store pengesummer til veldedige formål. Selvsagt noen, jeg er ikke en gjerrig jævel. Jeg setter bare meg selv aller, aller først. Med unntak i diverse situasjoner osv.
Ok, flott, heddi!
torsdag 26. november 2009
Ja, men nei. Altså.
Jeg har tenkt tanken lenge. Jeg har snakket om det en god stund også. Med meg selv. Men ikke bare med meg selv. Jeg har søkt råd hos andre. Det er i grunn den dummeste tingen man kan gjøre når det er snakk om noe så heftig. La meg komme til saken.
Jeg har lyst på tatovering.
Om det er vanskelig? Ja. Siden den dagen jeg ble frelst av mitt evige favorittband Deftones har jeg tenkt at jeg skal ha dem stemplet på kroppen. Men har ringen virkelig ingen ende? Er Deftones mitt evige favorittband? Å ta den store tatoveringsavgjørelsen er definitivt ikke like enkelt som å slå uskyldige barn med paraply, slik jeg trodde. Det må ligge sjel bak greiene. En historie å fortelle eller en revolusjonerende idé.
Tribal-tatoveringer er det mest harry jeg vet (ærede venner som allerede har lagt det egget - no offense), og long-sleeve vil bare være en smertefull påkjenning av episke proporsjoner (ja, jeg er og blir en pingle) og vil ikke minst se dønn kjipt ut når jeg en dag mister hudfestet.
Men så var det dette med at den på død og liv må bety noe. Må den det? Da kommer jeg aldri til å finne en tatovering. Og samtidig som denne tatoveringen skal bety noe, så vil jeg jo at den skal se fet ut. Funker det ikke da om jeg dropper den store historien bak det? Jo - men hvordan ser det ut på langtidsvarselet? Ikke så bra.
Jeg tror man må lete forbanna lenge, kanskje noen liv, før man finner noe statisk visuelt man aldri går lei av. Jeg har dog noen få greier her. Og selv om det nå kommer til å høres ut som om jeg har mistet fotfestet rundt det hele, så må jeg bare innrømme det:
Jeg begynner å drite i det.
Og det er ikke bra. Jeg har mer tenking å gjøre. Og selv om det er den reneste erkjennelse om at jeg ikke klarer dette uten påvirkning fra andre - KOM MED FORSLAG!
Heddi.
Jeg har lyst på tatovering.
Om det er vanskelig? Ja. Siden den dagen jeg ble frelst av mitt evige favorittband Deftones har jeg tenkt at jeg skal ha dem stemplet på kroppen. Men har ringen virkelig ingen ende? Er Deftones mitt evige favorittband? Å ta den store tatoveringsavgjørelsen er definitivt ikke like enkelt som å slå uskyldige barn med paraply, slik jeg trodde. Det må ligge sjel bak greiene. En historie å fortelle eller en revolusjonerende idé.
Tribal-tatoveringer er det mest harry jeg vet (ærede venner som allerede har lagt det egget - no offense), og long-sleeve vil bare være en smertefull påkjenning av episke proporsjoner (ja, jeg er og blir en pingle) og vil ikke minst se dønn kjipt ut når jeg en dag mister hudfestet.
Men så var det dette med at den på død og liv må bety noe. Må den det? Da kommer jeg aldri til å finne en tatovering. Og samtidig som denne tatoveringen skal bety noe, så vil jeg jo at den skal se fet ut. Funker det ikke da om jeg dropper den store historien bak det? Jo - men hvordan ser det ut på langtidsvarselet? Ikke så bra.
Jeg tror man må lete forbanna lenge, kanskje noen liv, før man finner noe statisk visuelt man aldri går lei av. Jeg har dog noen få greier her. Og selv om det nå kommer til å høres ut som om jeg har mistet fotfestet rundt det hele, så må jeg bare innrømme det:
Jeg begynner å drite i det.
Og det er ikke bra. Jeg har mer tenking å gjøre. Og selv om det er den reneste erkjennelse om at jeg ikke klarer dette uten påvirkning fra andre - KOM MED FORSLAG!
Heddi.
mandag 23. november 2009
Jeg spruter videre
Jeg var en gang en ung og lovende blogger. Så ble jeg bare altfor forbanna saklig.
Dette skremmer meg, for det er faen ikke bra. Derfor er det på tide å rydde opp i greiene og fucke opp mitt nåværende saklige liv.
Forsvaret har gjort sitt med meg, det er helt tydelig. Jeg har blitt en kyborg programmert med rutiner. Men noe har gått galt under programmeringen, og jeg har forstått hva som skjer. Jeg gjør opprør. (Jeg tør dessverre ikke gå så langt som å løpe inn i sesjonslokalene og rope JIHAD ALLAH ACHBAR MOHAMMAD ALAKAZAM mens jeg skyter hemningsløst i taket med et fulladet automatvåpen, men jeg skal ihvertfall ikke spare på kruttet HER, om du skjønner.)
Tingen er bare at jeg egentlig har det forbanna greit i min tjeneste. For meg som ikke var det minste keen på å løpe rundt i skog og mark med full utrustning og fryse brystvortene av meg, er jobben som sesjonsassistent ideell. Jeg sitter på kontor og krysser av hvem som har kommet og passer på at ingen jukser under prøvene.
Men en ting må jeg få være dønn tydelig om her, folkens: JEG TJENESTEGJØR I BERGEN, JEG BOR HJEMME, OG OM DU SER MEG PÅ BUTIKKEN EN LØRDAG HAR JEG IKKE PERM "NÅ IGJEN", JEG BARE ER PÅ BUTIKKEN FORDI JEG FIKK LYST PÅ SNOP, TRENGTE ØL ELLER SNUS FORDI JEG FANT DET UT MENS JEG SATT HJEMME.
Men la oss ikke mase for mye om det. Det finnes viktigere ting her i verden. Eldreomsorgen i landet, for eksempel. Og den nye regjeringen. Jeg har reagert kraftig på dette og vil ytre mine meninger.
Neida.
Jeg har, etter måneders intens mobbing av all mediepropagandaen, ironisk nok fått svineinfluensa. Det er vel som de sier, de gamle krokene - den som ler sist ler best. Hvor mye mening det gav driter jeg i. Om du først skal tørre å klage på mine utsagn kan du egentlig bare brenne slapt og lenge i en random kjeller i Bolivia, mens du skumleser i menyen til Restaurant Kuk fra Estland. (Det fantastiske er at jeg er hundre prosent politisk korrekt i mine stedsbeskrivelser.)
Men hei - fra spøk til spenning. Brann presterte faktisk å havne over 7. plass på tabellen, og det betyr at jeg skylder verden noe. Det eneste jeg sliter med er - HVA skal jeg gjøre? Det er fremdeles ikke bestemt hva jeg skal gjøre, og jeg trenger virkelig deres hjelp. Så koman - kom med forslag, dere slappe gnukuker!
Ellers kan jeg meddele at jeg har satt igang et nytt prosjekt. Her trenger jeg også forslag. Jeg skal gjennomføre alle klassiske filmklisjeer. Et eksempel her er å storme inn i en taxi og rope "FØLG DEN BILEN!"
Så enkelt var det, jeg regner med dere skjønner tegningen. Beste tips premieres med en spennende overraskelse. (Jeg lover at den ikke kommer fra kroppen min.)
For øyeblikket har jeg ikke mer å komme med, så vidt jeg kan komme på. Eller jo, for å opprettholde bloggens formål er det selvsagt på sin plass å komme med musikktips. I toppsjiktet mitt for tiden hviler episke Godspeed You! Black Emperor, Nine Inch Nails og Every Time I Die. Sistnevnte spiller på 2010-utgaven av Hovefestivalen, så dere som allerede har moket på og kjøpt festivalpass burde sette av tid til dem. Hvis ikke vil jeg vurdere dere som sterkt tilbakestående. Seriøst. Dø.
Until next time.
Yo.
Dette skremmer meg, for det er faen ikke bra. Derfor er det på tide å rydde opp i greiene og fucke opp mitt nåværende saklige liv.
Forsvaret har gjort sitt med meg, det er helt tydelig. Jeg har blitt en kyborg programmert med rutiner. Men noe har gått galt under programmeringen, og jeg har forstått hva som skjer. Jeg gjør opprør. (Jeg tør dessverre ikke gå så langt som å løpe inn i sesjonslokalene og rope JIHAD ALLAH ACHBAR MOHAMMAD ALAKAZAM mens jeg skyter hemningsløst i taket med et fulladet automatvåpen, men jeg skal ihvertfall ikke spare på kruttet HER, om du skjønner.)
Tingen er bare at jeg egentlig har det forbanna greit i min tjeneste. For meg som ikke var det minste keen på å løpe rundt i skog og mark med full utrustning og fryse brystvortene av meg, er jobben som sesjonsassistent ideell. Jeg sitter på kontor og krysser av hvem som har kommet og passer på at ingen jukser under prøvene.
Men en ting må jeg få være dønn tydelig om her, folkens: JEG TJENESTEGJØR I BERGEN, JEG BOR HJEMME, OG OM DU SER MEG PÅ BUTIKKEN EN LØRDAG HAR JEG IKKE PERM "NÅ IGJEN", JEG BARE ER PÅ BUTIKKEN FORDI JEG FIKK LYST PÅ SNOP, TRENGTE ØL ELLER SNUS FORDI JEG FANT DET UT MENS JEG SATT HJEMME.
Men la oss ikke mase for mye om det. Det finnes viktigere ting her i verden. Eldreomsorgen i landet, for eksempel. Og den nye regjeringen. Jeg har reagert kraftig på dette og vil ytre mine meninger.
Neida.
Jeg har, etter måneders intens mobbing av all mediepropagandaen, ironisk nok fått svineinfluensa. Det er vel som de sier, de gamle krokene - den som ler sist ler best. Hvor mye mening det gav driter jeg i. Om du først skal tørre å klage på mine utsagn kan du egentlig bare brenne slapt og lenge i en random kjeller i Bolivia, mens du skumleser i menyen til Restaurant Kuk fra Estland. (Det fantastiske er at jeg er hundre prosent politisk korrekt i mine stedsbeskrivelser.)
Men hei - fra spøk til spenning. Brann presterte faktisk å havne over 7. plass på tabellen, og det betyr at jeg skylder verden noe. Det eneste jeg sliter med er - HVA skal jeg gjøre? Det er fremdeles ikke bestemt hva jeg skal gjøre, og jeg trenger virkelig deres hjelp. Så koman - kom med forslag, dere slappe gnukuker!
Ellers kan jeg meddele at jeg har satt igang et nytt prosjekt. Her trenger jeg også forslag. Jeg skal gjennomføre alle klassiske filmklisjeer. Et eksempel her er å storme inn i en taxi og rope "FØLG DEN BILEN!"
Så enkelt var det, jeg regner med dere skjønner tegningen. Beste tips premieres med en spennende overraskelse. (Jeg lover at den ikke kommer fra kroppen min.)
For øyeblikket har jeg ikke mer å komme med, så vidt jeg kan komme på. Eller jo, for å opprettholde bloggens formål er det selvsagt på sin plass å komme med musikktips. I toppsjiktet mitt for tiden hviler episke Godspeed You! Black Emperor, Nine Inch Nails og Every Time I Die. Sistnevnte spiller på 2010-utgaven av Hovefestivalen, så dere som allerede har moket på og kjøpt festivalpass burde sette av tid til dem. Hvis ikke vil jeg vurdere dere som sterkt tilbakestående. Seriøst. Dø.
Until next time.
Yo.
søndag 20. september 2009
På nye eventyr
Ja, jeg vet. Ting har gått tregt her inne, men jeg stiller med samme grunn som på forrige innlegg - jeg har vært igjennom rekruttskolen og har vokst meg til å bli en særdeles saklig og rasjonell ung mann.
Flipper.
Nei, men fra spøk til AG3. Jeg kan vedde min fremtidige kjæledverg på at samtlige av mine venner og bekjente spoler tilbake til mai-august og husker hvor jævlig jeg IKKE ville i militæret. Plutselig er vi i september måned, og jeg har et helt annet inntrykk. Joda, visst er det masse dritt som skjer - men faen heller, det er enkelte ting man bare må bite i seg. Og så finner man ut at det er jævla fett likevel. Jeg har hatt 6 tøffe, usikre og spennende, men samtidig flotte uker, på Madla utenfor Stavanger. Etter en nokså røff innrykksdag med masse tull og tøys endte jeg opp på lugar 532 (senere 546 grunnet troppsgreier og lignende) med rekrutt Hallberg, Jarslett, Gulbrandsen og Fjellestad. Bare på den korte tiden vi har vært romkamerater og medrekrutter har vi allerede rukket å bli nære og gode venner, sannsynligvis og forhåpentligvis for resten av livet. Og masse gøy har vi rukket å ha det gjennom de harde takene også. Ta for eksempel denne usaklige episoden av dimensjoner:
Hele gjengen satt på rommet og avventet ordre, som det heter så staselig. Etternavn er the shit i militæret, og kallenavnene ble opprettet deretter. Hallberg ble Hallis, Jarslett ble Jaris, Gulbrandsen ble Gulli, og Fjellestad ble Fjellis. Enkelt og tørt, men dugbart. "Men yo, hva faen med meg da?" Folk ble et øyeblikk stille og så til hver sin kant av rommet. Haugis kunne liksom duge, men ingen av dem sa det før Jarslett lyste opp og sa: "Du kan være POPPY!"
Jeg kan ikke huske sist jeg fikk et mer kort, konsist og totalt urimelig kallenavn, men ok. Det falt greit i smak for de fleste, ut i fra latteren å dømme. Poppy er tydeligvis mitt nye nickname, tjohei! I den anledning vil jeg arrangere en konkurranse blant dere lesere.
Kan dere tegne Poppy? Sett igang, folkens. Nå er jeg spent. Og ja - det vil bli en kåring og premie.
Moving on.
De militære holdningene og reglene kan selvsagt bli litt drøye i blant, men som nevnt er det ting man bare må bite i, selv om det er helt forjævlig. Og det er noen av disse tingene som faktisk er de store greiene med militæret. Man lærer seg å bli dannet, tolerant, tålmodig og sterk - både fysisk og mentalt. Til alle dere som nærmer seg tiden for innrykk - jeg anbefaler dere å låne vekk livet deres et år til Forsvaret. Det vil bli et minnerikt og flott år, det er jeg sikker på.
Over til noe annet enn det eneste jeg ser ut til å snakke om for tiden. Jeg er tilbake i Bergen og skal tjenestegjøre de resterende månedene av førstegangstjenesten her mesteparten av tiden. Det betyr altså at jeg får tid til å holde på med det jeg har gjort før. Musikk, diverse mok og lok, samt alt annet fett. I den anledning vil jeg meddele at jeg for første gang i mitt liv KJØPTE musikk over nettet. Yes, jeg kjøpte hele TO sanger på iTunes Store i dag. Jeff Buckley med "Last Goodbye" og Say Hi To Your Mom med "Northwestern Girls". Og steike, det føles jo ganske bra. Men for all del - det er nok ikke en ny vane. Gratis nedlasting er fortsatt the shnitz, og kommer til å være det lenge. Beklager, alle dere artist-forkjempere der ute. (Og pesten ta dere, for helvete!)
Hva mitt eminente band Brugada angår, er jeg ærlig talt ikke helt sikker på hva som kommer til å skje videre. Jeg har vært litt i snakk med nye mennesker om nye prosjekter, og usikkerheten ligger i luften. Men jeg kan uansett utfall garantere den samme energien og intensiteten som har vært der før, enten det kommer i form av deathcoremutombo eller jazzdance. Så yes - stay tuned, scallywags!
For øyeblikket finner jeg ikke mer å si, selv om det garantert er masse å formidle. Om det er noe spesielt dere lurer på angående hva som helst, alt fra størrelse i t-skjorter til farge på kjønnshår - er det bare å plinge. Jeg skal se hva jeg får til.
PS.: Jeg beklager at usaklighetene kanskje ikke sitter like godt lenger, men når man er for lenge borte fra gamle venner og generelt et noenlunde normalt liv, trenger man litt tid på å hente seg inn igjen. Vær tålmodige.
Ellers slutter jeg faen meg å skrive blogg.
Flipper.
Nei, men fra spøk til AG3. Jeg kan vedde min fremtidige kjæledverg på at samtlige av mine venner og bekjente spoler tilbake til mai-august og husker hvor jævlig jeg IKKE ville i militæret. Plutselig er vi i september måned, og jeg har et helt annet inntrykk. Joda, visst er det masse dritt som skjer - men faen heller, det er enkelte ting man bare må bite i seg. Og så finner man ut at det er jævla fett likevel. Jeg har hatt 6 tøffe, usikre og spennende, men samtidig flotte uker, på Madla utenfor Stavanger. Etter en nokså røff innrykksdag med masse tull og tøys endte jeg opp på lugar 532 (senere 546 grunnet troppsgreier og lignende) med rekrutt Hallberg, Jarslett, Gulbrandsen og Fjellestad. Bare på den korte tiden vi har vært romkamerater og medrekrutter har vi allerede rukket å bli nære og gode venner, sannsynligvis og forhåpentligvis for resten av livet. Og masse gøy har vi rukket å ha det gjennom de harde takene også. Ta for eksempel denne usaklige episoden av dimensjoner:
Hele gjengen satt på rommet og avventet ordre, som det heter så staselig. Etternavn er the shit i militæret, og kallenavnene ble opprettet deretter. Hallberg ble Hallis, Jarslett ble Jaris, Gulbrandsen ble Gulli, og Fjellestad ble Fjellis. Enkelt og tørt, men dugbart. "Men yo, hva faen med meg da?" Folk ble et øyeblikk stille og så til hver sin kant av rommet. Haugis kunne liksom duge, men ingen av dem sa det før Jarslett lyste opp og sa: "Du kan være POPPY!"
Jeg kan ikke huske sist jeg fikk et mer kort, konsist og totalt urimelig kallenavn, men ok. Det falt greit i smak for de fleste, ut i fra latteren å dømme. Poppy er tydeligvis mitt nye nickname, tjohei! I den anledning vil jeg arrangere en konkurranse blant dere lesere.
Kan dere tegne Poppy? Sett igang, folkens. Nå er jeg spent. Og ja - det vil bli en kåring og premie.
Moving on.
De militære holdningene og reglene kan selvsagt bli litt drøye i blant, men som nevnt er det ting man bare må bite i, selv om det er helt forjævlig. Og det er noen av disse tingene som faktisk er de store greiene med militæret. Man lærer seg å bli dannet, tolerant, tålmodig og sterk - både fysisk og mentalt. Til alle dere som nærmer seg tiden for innrykk - jeg anbefaler dere å låne vekk livet deres et år til Forsvaret. Det vil bli et minnerikt og flott år, det er jeg sikker på.
Over til noe annet enn det eneste jeg ser ut til å snakke om for tiden. Jeg er tilbake i Bergen og skal tjenestegjøre de resterende månedene av førstegangstjenesten her mesteparten av tiden. Det betyr altså at jeg får tid til å holde på med det jeg har gjort før. Musikk, diverse mok og lok, samt alt annet fett. I den anledning vil jeg meddele at jeg for første gang i mitt liv KJØPTE musikk over nettet. Yes, jeg kjøpte hele TO sanger på iTunes Store i dag. Jeff Buckley med "Last Goodbye" og Say Hi To Your Mom med "Northwestern Girls". Og steike, det føles jo ganske bra. Men for all del - det er nok ikke en ny vane. Gratis nedlasting er fortsatt the shnitz, og kommer til å være det lenge. Beklager, alle dere artist-forkjempere der ute. (Og pesten ta dere, for helvete!)
Hva mitt eminente band Brugada angår, er jeg ærlig talt ikke helt sikker på hva som kommer til å skje videre. Jeg har vært litt i snakk med nye mennesker om nye prosjekter, og usikkerheten ligger i luften. Men jeg kan uansett utfall garantere den samme energien og intensiteten som har vært der før, enten det kommer i form av deathcoremutombo eller jazzdance. Så yes - stay tuned, scallywags!
For øyeblikket finner jeg ikke mer å si, selv om det garantert er masse å formidle. Om det er noe spesielt dere lurer på angående hva som helst, alt fra størrelse i t-skjorter til farge på kjønnshår - er det bare å plinge. Jeg skal se hva jeg får til.
PS.: Jeg beklager at usaklighetene kanskje ikke sitter like godt lenger, men når man er for lenge borte fra gamle venner og generelt et noenlunde normalt liv, trenger man litt tid på å hente seg inn igjen. Vær tålmodige.
Ellers slutter jeg faen meg å skrive blogg.
Abonner på:
Innlegg (Atom)
