Slår til igjen

Èn mann...
Èn blogg...
Et lengre fravær...
Hold deg fast, for et av århundrets gjensyn har med dette funnet sted...

BA-DUMM-TSH!

Yes, det er sant. Jeg blogger igjen! Hvor aktivt det blir kan jeg ikke med sikkerhet si ennå, men dere bør nå for faen ta til takke med det dere får! Akkurat som jødene under andre verdenskrig. Ingen hørte dem klage (før nå, selvsagt, når de griske og materialistiske etterkommerne deres krever latterlige erstatninger).

Hvis jeg ikke tar gruelig feil er det tallmessig to år siden forrige innlegg havnet i trykken, men for å ikke skape forvirring er det egentlig bare ett år og ca to uker. Ufattelig og høyst usannsynlig, vil noen kanskje påstå, men jeg har faktisk opplevd litt av hvert gjennom det året. Ikke så mye har skjedd på de resterende to ukene. Litt konsum av alkohol, fått litt nye ting. Sett to av tre (ja, jeg mener det - det finnes en tredje!) Ringenes Herre-filmer i blu-ray. La oss droppe flosklene.

Jeg har rukket å dimitere fra min militære førstegangstjeneste, motta en kjekk og grei bonus fra Hans Majestet Kong Harald V som takk for året som gikk, vært på rølpetur til Rhodos, blitt forsøkt voldtatt av en mann på Rhodos, sluntret unna den opprinnelige tatoveringsplanen og fått meg to andre (ok, den ene jeg publiserte er faktisk representert) til en billig penge på Rhodos, besteget Mount Everest, vært i Romsdalsalpene og sett ekte basehoppere (EKTE BASEHOPPERE!!!), brukt opp pengene, søkt om nye penger, dratt til Roma, vært i Roma i tre måneder, kommet hjem, havnet i en semi-arbeidsledig situasjon og blitt fattig. Ikke fattig student, bare fattig.

Og da sier det jo seg selv. Jeg har svært lite å gjøre på for tiden. Ingen lekser, ingen jobb, ergo ingen penger og ergo svært håpløs situasjon ettersom ingen venner i samme by knoter med det samme som meg. Det finnes garantert flust med jobber der ute som jeg kan få bare ved å knipse eller klappe tre ganger. Faen, jeg har sykt lyst å bare kunne klappe for å slå av og på lyset. Men! For meg er ikke en jobb bare en jobb. Det finnes forskjellige grader av verdighet i jobber. For eksempel dørselger, som jeg utrolig nok vurderte å prøve på. Man kommer ikke særlig mye lenger ned på rangstigen med mindre man faktisk tror at Holocaust skjedde (hahaha, altså - hallo?), eller synes at det er galt å anvende fysisk avstraffelse i skolen og hjemmet. Eller hvis man er med i, støtter eller på et eller annet tidspunkt har vært i den minste grad enig med de feite, ekle druidedamene i Ottar.

Akk, det er mye å bekymre seg over. Men så kan man drite litt i ting også, da. Jeg prøver det i blant. Får det som regel til, men blir som regel tatt saftig på fersken når jeg ikke driter så mye i ting lenger. Akkurat nå skal jeg komme dere i forkjøpet og innrømme at jeg er bekymret. Ikke akkurat bekymret heller, men mer stresset. Lurer på hvor mange år jeg reduserer livet med i denne arbeidsløsheten og pengelensheten. To måneder. Seks år. Tre uker. Seks år, to måneder og tre uker. Kanskje noe sånt.

Ja, men for faen. Jeg kan like sikkert dø av en luguber sykdom i trettiårene, eller bli most av en dampveivals ut på vårparten av 2012. Hvis noen av dere begynner å bable om Mayapiss og lignende horeri nå skal jeg finne dere og skyte dere.

ER DET FORSTÅTT.


I denne mangelens og håpløshetens melankoli foreslår jeg for dere alle at dere hører igjennom litt Bond-sanger for å sprite opp stemningen. Man føler seg aldri så tøff, kjekk og stram som når man har Goldeneye, License To Kill eller Goldfinger på øret.

Snakkes senere osv.