Farfar

I dag dro jeg og pappa til Haukeland for å besøke farfar.
Joda, de siste 10 årene har han hatt sine turer innom der, og det blir vel gjerne slik om man lever stort sett hele livet på røyk og edle dråper.

"Vi må nok regne med at det er kreft"
Jeg har en følelse av at timeglasset snart må vendes om. Farfar er en relativt høy mann, sikkert over 1,90. Han har hatt tung puls, grunnet kols, så lenge jeg kan huske.
Når jeg så ham i dag var det noe som ikke stemte. På noen uker har han gått fra å være 77 til å være 90. Sammenkrøket i sykesengen lå han og slet med pusten, som nå bare hørtes ut som grov gurgling, nærmest skraping. Ikke mange tenner igjen i gapet heller. Og ja, høye farfar, veier 45 kilo. Det er jaggu meg mindre enn min relativt radmagre tante på 1,60. Ingen mat siden torsdag grunnet undersøkelser som utsettes og utsettes. Han scoret 10 poeng på åpningsspørsmålet.
"Det er et helvete"

Nå fikk han ihvertfall mat i kveld, da var undersøkelsene over for en stund. Nå venter svarene. Imens har han ikke så mye annet å gjøre på enn å bare ligge i sykesengen. Greit nok, han har en TV på rommet. Men neida, den funker ikke. Ikke en eneste TV på hele sykehuset funker, visstnok. Noe greier med signalmottaket, tror jeg. Det var noen aviser på rommet hans, men å bla om til neste side vil være en tøff anstrengelse for ham. Det funker bare ikke.

Sykehus gjør meg kvalm. Det er luktene. Oppkastpotensialet til samtlige pasienter. Pasientene generelt. Jeg vet det ikke er mye de kan gjøre med det når de er gammel og begynner å falle bort fra verden, eller når de er syke. Men det er bare straight up ubehagelig som faen.

All ære til de som arbeider på sykehus, som hjelper eldre og syke. De gjør en jævla god jobb, og det har jeg virkelig innsett i dag. Farfar vet også dette, med fortsettelsen av sitt svar på åpningsspørsmålet.
"De er nå så god, de som jobber her. Ellers vet jeg ikke."