Ja, jeg har jo vært i Roma og sånn i underkant av tre måneder. Personlig synes jeg det gjelder som å ha bodd i Roma i underkant av tre måneder, så vi lar det bli med det.
Tre måneder er jo ikke lenge, men fasiken så mye som kan skje på den tiden. Nye veier åpnes, bussene skifter rutenummer, bussene skifter rutetider, bussene skifter ruter, bussene kommer plutselig presis, busselskapet får kjeft fordi bussene ikke kommer til vanlig tid, bussjåførene streiker, alle kjøper egen bil, 700 dødsulykker rammer Bergenstrafikken, resten forårsaker global oppvarming, polisene smelter, Nederland, Grønland, Australia, Singapore, New Zealand samt en drøss andre land oversvømmes og en tredjedel av verdens befolkning fjernes fra vår eksistens.
Tre måneder er også nok tid til å opparbeide seg en helt latterlig drøy gjeld. Heldigvis til mine foreldre, som sannsynligvis ikke kommer til å knuse kneskålene mine. Forhåpentligvis.
Så står man der da. Med løken i hånden.
Studielånet har takket for seg og arbeidskontrakten har løpt ut i tillegg til et mindre fornøyelig bytte av arbeidsgiver. Ikke misforstå, det er nok bare et misforstått menneske som aldri har blitt elsket, men sitér meg gjerne; det er et hysterisk mislykket forsøk på et eksempel av en hoffnarr som styrer geskjeften der. Ikke dra dit! Sånn, vi går videre. Pengene går ut, men kommer ikke inn igjen. Noen ganger nærmest som om de håner meg der de lander i labben på kassadamen: "Forresten. Hånden din lukter KUK OG DEN HAR ALLTID GJORT DET!"
Men så står man der da.
Dytter snabben inn igjen i buksen og drar opp smekken. Har jo fått jobb og greier. Høy i hatten og staselig. Flink gutt, familiens store stolthet.
Kjære lesere, med dette kommer en kunngjøring (eventuelt advarsel). Plutselig ringer jeg nettopp DEG og spør om du er interessert i å abonnere på Bergens beste avis. (I så tilfelle - plz si ja takk sånn at jeg får provisjonen min.)
Ellers...!
Ellers vil jeg bare si én ting.
Ut med Amelie - inn med Krekar.
Der sa jeg det endelig. Deilig. Jævla befriende. Statan må da for svarte helvete kunne holde fast ved sine lover og vedtekter. Og ærede media-Norge. Dere har virkelig tatt drit for sjokolade. Propaganda og den slags hører nazi-Tyskland til, kommunistspirer. Fy!
lørdag 22. januar 2011
mandag 17. januar 2011
Kart, atlas, globus og Google Earth
I skrivende stund sitter jeg og lusker litt på verdensbefolkningen fra Google Earth. Jeg kom plutselig til å tenke på noen av landene i verden som omringes av flere andre.
Afghanistans drøyt 29 millioner innbyggere er virkelig fanget midt i selveste skithølet av alle skithøl, omringet av Pakistan, Iran, Turkmenistan, Usbekistan, Tadsjikistan og Kina. De har gjennomgått en fair share av borgerkriger, blitt invadert av Russland (den gang Sovjetunionen) og blitt styrt med jernhånd og hestepisk av Taliban som fremdeles spiser rismelsgrøt og leker gjemsel i fjellene. Dette forbanna drittlandet ligger på 155. plass på HDI-rangeringen, har 49 språk og 200 dialekter, og tjener 60% av landets BNP på primitiv jordbruk med heroin som viktigste inntektskilde.
Så, kjære Wyclef og resten av Haiti - slutt å sutre. Haha, til og med dagens jøder har det jo verre enn dere - og det sier jo sitt!
Men ja, nok om lidelse og død i midtøsten. Et annet land som lenge har fanget min oppmerksomhet og ledet til stor fascinasjon er Sveits. Landet, eller konføderasjonen, grenser til Tyskland, Italia, Østerrike, Fankrike og Liechtenstein, og er med 6. plass på BNP-rangeringen et av verdens rikeste land. Sveits utgjør en vesentlig del av Alpene og har dermed et lekkert landskap så og si hvor du enn befinner deg i landet. Språk er ingen hindring ettersom tysk, italiensk og fransk er de mest talt språkene. Foruten å snakke engelsk kan man bare lære seg det språket som frister mest, så er man klar til å bosette seg. Vil man ta steget litt lenger kan man lære seg retoromansk, som er et fjerde offisielt nasjonalspråk. Med en svært nøytral utenrikspolitisk linje har Sveits behov for et sterkt militærforsvar. De har i likhet med Norge verneplikt for alle menn fra 20-42 år, som i stedet for å dra det hele ut i ett slapt år strekker det ut over ti treukers repetisjonsøvelser frem til man er 42 år (etter en 15 ukers rekruttskole). Kriminaliteten i Sveits er også veldig lav. De har opplevd en oppgang de siste 10 årene, men 79 av 100 000 sveitsere i fengsel er ikke fryktelig skremmende tall.
Det er genialt for en nordmann å flytte til Sveits. Med relativt lik økonomi vil det si at lønnen også er bra. Skal man på sommerferie kan man velge for eksempel Italia eller Frankrike, kjøre dit og bruke sine herlige inntjente penger i de grombillige landene. Og hvor fett er det ikke å kunne si at man har pengene sine på sveitsisk bankkonto? Ønsker du å søke statsborgerskap i Sveits må du innfri følgende kriterier:
- ha bodd i landet i 12 år
- lære ett av de fire offisielle språkene
- være integrert
Altså, hallo? Sveits må være det beste landet i verden. Det har selvsagt sett sine mørke tider, men det er viktig å leve i nuet.
Lever DU i nuet?
Tenkte meg det ja, din jævla stalinistfaen.
Afghanistans drøyt 29 millioner innbyggere er virkelig fanget midt i selveste skithølet av alle skithøl, omringet av Pakistan, Iran, Turkmenistan, Usbekistan, Tadsjikistan og Kina. De har gjennomgått en fair share av borgerkriger, blitt invadert av Russland (den gang Sovjetunionen) og blitt styrt med jernhånd og hestepisk av Taliban som fremdeles spiser rismelsgrøt og leker gjemsel i fjellene. Dette forbanna drittlandet ligger på 155. plass på HDI-rangeringen, har 49 språk og 200 dialekter, og tjener 60% av landets BNP på primitiv jordbruk med heroin som viktigste inntektskilde.
Så, kjære Wyclef og resten av Haiti - slutt å sutre. Haha, til og med dagens jøder har det jo verre enn dere - og det sier jo sitt!
Men ja, nok om lidelse og død i midtøsten. Et annet land som lenge har fanget min oppmerksomhet og ledet til stor fascinasjon er Sveits. Landet, eller konføderasjonen, grenser til Tyskland, Italia, Østerrike, Fankrike og Liechtenstein, og er med 6. plass på BNP-rangeringen et av verdens rikeste land. Sveits utgjør en vesentlig del av Alpene og har dermed et lekkert landskap så og si hvor du enn befinner deg i landet. Språk er ingen hindring ettersom tysk, italiensk og fransk er de mest talt språkene. Foruten å snakke engelsk kan man bare lære seg det språket som frister mest, så er man klar til å bosette seg. Vil man ta steget litt lenger kan man lære seg retoromansk, som er et fjerde offisielt nasjonalspråk. Med en svært nøytral utenrikspolitisk linje har Sveits behov for et sterkt militærforsvar. De har i likhet med Norge verneplikt for alle menn fra 20-42 år, som i stedet for å dra det hele ut i ett slapt år strekker det ut over ti treukers repetisjonsøvelser frem til man er 42 år (etter en 15 ukers rekruttskole). Kriminaliteten i Sveits er også veldig lav. De har opplevd en oppgang de siste 10 årene, men 79 av 100 000 sveitsere i fengsel er ikke fryktelig skremmende tall.
Det er genialt for en nordmann å flytte til Sveits. Med relativt lik økonomi vil det si at lønnen også er bra. Skal man på sommerferie kan man velge for eksempel Italia eller Frankrike, kjøre dit og bruke sine herlige inntjente penger i de grombillige landene. Og hvor fett er det ikke å kunne si at man har pengene sine på sveitsisk bankkonto? Ønsker du å søke statsborgerskap i Sveits må du innfri følgende kriterier:
- ha bodd i landet i 12 år
- lære ett av de fire offisielle språkene
- være integrert
Altså, hallo? Sveits må være det beste landet i verden. Det har selvsagt sett sine mørke tider, men det er viktig å leve i nuet.
Lever DU i nuet?
Tenkte meg det ja, din jævla stalinistfaen.
tirsdag 4. januar 2011
Slår til igjen
Èn mann...
Èn blogg...
Et lengre fravær...
Hold deg fast, for et av århundrets gjensyn har med dette funnet sted...
BA-DUMM-TSH!
Yes, det er sant. Jeg blogger igjen! Hvor aktivt det blir kan jeg ikke med sikkerhet si ennå, men dere bør nå for faen ta til takke med det dere får! Akkurat som jødene under andre verdenskrig. Ingen hørte dem klage (før nå, selvsagt, når de griske og materialistiske etterkommerne deres krever latterlige erstatninger).
Hvis jeg ikke tar gruelig feil er det tallmessig to år siden forrige innlegg havnet i trykken, men for å ikke skape forvirring er det egentlig bare ett år og ca to uker. Ufattelig og høyst usannsynlig, vil noen kanskje påstå, men jeg har faktisk opplevd litt av hvert gjennom det året. Ikke så mye har skjedd på de resterende to ukene. Litt konsum av alkohol, fått litt nye ting. Sett to av tre (ja, jeg mener det - det finnes en tredje!) Ringenes Herre-filmer i blu-ray. La oss droppe flosklene.
Jeg har rukket å dimitere fra min militære førstegangstjeneste, motta en kjekk og grei bonus fra Hans Majestet Kong Harald V som takk for året som gikk, vært på rølpetur til Rhodos, blitt forsøkt voldtatt av en mann på Rhodos, sluntret unna den opprinnelige tatoveringsplanen og fått meg to andre (ok, den ene jeg publiserte er faktisk representert) til en billig penge på Rhodos, besteget Mount Everest, vært i Romsdalsalpene og sett ekte basehoppere (EKTE BASEHOPPERE!!!), brukt opp pengene, søkt om nye penger, dratt til Roma, vært i Roma i tre måneder, kommet hjem, havnet i en semi-arbeidsledig situasjon og blitt fattig. Ikke fattig student, bare fattig.
Og da sier det jo seg selv. Jeg har svært lite å gjøre på for tiden. Ingen lekser, ingen jobb, ergo ingen penger og ergo svært håpløs situasjon ettersom ingen venner i samme by knoter med det samme som meg. Det finnes garantert flust med jobber der ute som jeg kan få bare ved å knipse eller klappe tre ganger. Faen, jeg har sykt lyst å bare kunne klappe for å slå av og på lyset. Men! For meg er ikke en jobb bare en jobb. Det finnes forskjellige grader av verdighet i jobber. For eksempel dørselger, som jeg utrolig nok vurderte å prøve på. Man kommer ikke særlig mye lenger ned på rangstigen med mindre man faktisk tror at Holocaust skjedde (hahaha, altså - hallo?), eller synes at det er galt å anvende fysisk avstraffelse i skolen og hjemmet. Eller hvis man er med i, støtter eller på et eller annet tidspunkt har vært i den minste grad enig med de feite, ekle druidedamene i Ottar.
Akk, det er mye å bekymre seg over. Men så kan man drite litt i ting også, da. Jeg prøver det i blant. Får det som regel til, men blir som regel tatt saftig på fersken når jeg ikke driter så mye i ting lenger. Akkurat nå skal jeg komme dere i forkjøpet og innrømme at jeg er bekymret. Ikke akkurat bekymret heller, men mer stresset. Lurer på hvor mange år jeg reduserer livet med i denne arbeidsløsheten og pengelensheten. To måneder. Seks år. Tre uker. Seks år, to måneder og tre uker. Kanskje noe sånt.
Ja, men for faen. Jeg kan like sikkert dø av en luguber sykdom i trettiårene, eller bli most av en dampveivals ut på vårparten av 2012. Hvis noen av dere begynner å bable om Mayapiss og lignende horeri nå skal jeg finne dere og skyte dere.
ER DET FORSTÅTT.
I denne mangelens og håpløshetens melankoli foreslår jeg for dere alle at dere hører igjennom litt Bond-sanger for å sprite opp stemningen. Man føler seg aldri så tøff, kjekk og stram som når man har Goldeneye, License To Kill eller Goldfinger på øret.
Snakkes senere osv.
Èn blogg...
Et lengre fravær...
Hold deg fast, for et av århundrets gjensyn har med dette funnet sted...
BA-DUMM-TSH!
Yes, det er sant. Jeg blogger igjen! Hvor aktivt det blir kan jeg ikke med sikkerhet si ennå, men dere bør nå for faen ta til takke med det dere får! Akkurat som jødene under andre verdenskrig. Ingen hørte dem klage (før nå, selvsagt, når de griske og materialistiske etterkommerne deres krever latterlige erstatninger).
Hvis jeg ikke tar gruelig feil er det tallmessig to år siden forrige innlegg havnet i trykken, men for å ikke skape forvirring er det egentlig bare ett år og ca to uker. Ufattelig og høyst usannsynlig, vil noen kanskje påstå, men jeg har faktisk opplevd litt av hvert gjennom det året. Ikke så mye har skjedd på de resterende to ukene. Litt konsum av alkohol, fått litt nye ting. Sett to av tre (ja, jeg mener det - det finnes en tredje!) Ringenes Herre-filmer i blu-ray. La oss droppe flosklene.
Jeg har rukket å dimitere fra min militære førstegangstjeneste, motta en kjekk og grei bonus fra Hans Majestet Kong Harald V som takk for året som gikk, vært på rølpetur til Rhodos, blitt forsøkt voldtatt av en mann på Rhodos, sluntret unna den opprinnelige tatoveringsplanen og fått meg to andre (ok, den ene jeg publiserte er faktisk representert) til en billig penge på Rhodos, besteget Mount Everest, vært i Romsdalsalpene og sett ekte basehoppere (EKTE BASEHOPPERE!!!), brukt opp pengene, søkt om nye penger, dratt til Roma, vært i Roma i tre måneder, kommet hjem, havnet i en semi-arbeidsledig situasjon og blitt fattig. Ikke fattig student, bare fattig.
Og da sier det jo seg selv. Jeg har svært lite å gjøre på for tiden. Ingen lekser, ingen jobb, ergo ingen penger og ergo svært håpløs situasjon ettersom ingen venner i samme by knoter med det samme som meg. Det finnes garantert flust med jobber der ute som jeg kan få bare ved å knipse eller klappe tre ganger. Faen, jeg har sykt lyst å bare kunne klappe for å slå av og på lyset. Men! For meg er ikke en jobb bare en jobb. Det finnes forskjellige grader av verdighet i jobber. For eksempel dørselger, som jeg utrolig nok vurderte å prøve på. Man kommer ikke særlig mye lenger ned på rangstigen med mindre man faktisk tror at Holocaust skjedde (hahaha, altså - hallo?), eller synes at det er galt å anvende fysisk avstraffelse i skolen og hjemmet. Eller hvis man er med i, støtter eller på et eller annet tidspunkt har vært i den minste grad enig med de feite, ekle druidedamene i Ottar.
Akk, det er mye å bekymre seg over. Men så kan man drite litt i ting også, da. Jeg prøver det i blant. Får det som regel til, men blir som regel tatt saftig på fersken når jeg ikke driter så mye i ting lenger. Akkurat nå skal jeg komme dere i forkjøpet og innrømme at jeg er bekymret. Ikke akkurat bekymret heller, men mer stresset. Lurer på hvor mange år jeg reduserer livet med i denne arbeidsløsheten og pengelensheten. To måneder. Seks år. Tre uker. Seks år, to måneder og tre uker. Kanskje noe sånt.
Ja, men for faen. Jeg kan like sikkert dø av en luguber sykdom i trettiårene, eller bli most av en dampveivals ut på vårparten av 2012. Hvis noen av dere begynner å bable om Mayapiss og lignende horeri nå skal jeg finne dere og skyte dere.
ER DET FORSTÅTT.
I denne mangelens og håpløshetens melankoli foreslår jeg for dere alle at dere hører igjennom litt Bond-sanger for å sprite opp stemningen. Man føler seg aldri så tøff, kjekk og stram som når man har Goldeneye, License To Kill eller Goldfinger på øret.
Snakkes senere osv.
Abonner på:
Innlegg (Atom)
