I skrivende stund er det torsdag 29. januar, 2009.
Det skal for evig huskes som den dagen som begynte så horribelt, men som ble så ufattelig bra - på jobben.
Å, joda. Du leser helt rett. Jeg ankom min arbeidsplass ille til mote. Dagen hadde ikke gitt meg spesielt mye grunn til å være nedfor, men jeg følte meg som en påkjørt grevling i veikanten, ca 3 måneder ut i forråtningsprosessen.
Rundt ti på halv fem, altså 20 minutter ut i arbeidsdagen, fikk jeg en overveldende endorfin-boost. "Let It Dive" av And You Will Know Us By The Trail of Dead kom inn i hodet mitt, og jeg følte en intens trang til å hoppe over kassen til Anne Berit - en særdeles artig og sjarmerende dame av den eldre garde - og kaste henne ut på en intens svingom mens jeg sang av full hals. I mitt hode ville scenarioet utvikle seg drastisk i retning av en fargesprakende og episk musikal, hvor Anne Berit ville slenge seg på sangen (selvsagt for å gjøre vokalen flerstemt), som ville utløse tidenes dominoeffekt på samtlige medarbeidere og kunder. Til slutt ville vi rive ned alle butikkhyllene og danse synkront på rekke og rad over alle de sqwushete (kvestede/moste) varene og dra det videre til neste scene, som jeg aldri fikk sett like godt for meg.
Men yo, dere skjønner tegningen.
Så, nå er det bare en intens våkenatt med særemne-forberedelser som gjenstår. Håper dere endelig fikk en del av mine små gleder også, i stedenfor alt mølet om sutring og klabbedabb.
M-hm!
torsdag 29. januar 2009
Tzz pzz fzz
Jeg har en dårlig dag. Minner om tirsdagen, hvor reaksjonen på Mein Söntag Sürrealischtisch ("min surrealistiske søndag", på improvisert tysk) slo til, bare ikke like heftig. Det er tydeligvis tre ting som plager meg:
1) Søndag. Farfar lukket øynene og tok turen, og morfar fikk akutt hjerteinfarkt to, tre timer etterpå. Null tid til å tenke på noen av delene. Alt var bare som en anstrengende drøm (og jeg hater å bruke "det var som en drøm jeg ikke kunne våkne fra"-metaforen, men faen heller) jeg ikke kunne våkne fra.
2) Jeg har tydeligvis blitt smittet av et virus som går i Høie Haugland-residensen nå, noe som i tillegg til punkt 1 gjør det svært ubehagelig. Hodesmerter, ekkel mage og nummenhet i bein og armer.
3) Jeg jobber på tirsdager og torsdager. (Annenhver uke tirsdager, fredager og lørdager)
Det hele virker svært logisk. Ja, det gjør det absolutt. Men det gjør ikke det hele noe bedre. Jeg føler meg miserabel. Som om en stor jødegjeng står rundt meg og spytter på meg samtidig som de hyler; "KOSHER! KOSHER!".
Jeg føler meg også en smule ensom, som om jeg kunne ha trengt en god person av det motsatte kjønn til å kose med på alle mulige måter, hvilket leder meg over på at jeg faktisk ikke har hatt sex på tre, fire måneder. Jeg har sikkert lagt fra meg mye happy tissues og sad tissues om en annen på rommet mitt/i et random kloakksystem. Hey, selvironien klarer dog ingen å ta fra meg.
Men seriøst - nå synes jeg det gikk litt for langt her. Og det er vel ikke akkurat bare å si at du skal glemme det jeg nettopp sa, for nå kommer det svart på hvitt. Jeg kunne kanskje ha latt være å skrive det i det hele tatt, men jeg føler det er en del av sjarmen å sette seg selv i et litt vulgært og ekkelt lys i blant.
Nå føles ting litt bedre. Jeg greide kanskje å få deg til å le/ihvertfall glise litt når du leste gjennom livskvalitets-klagen min, og ting pleier som regel å bli litt bedre når jeg tenker og får det ned på papiret (her: tastaturet --> skjermen --> internett).
Som jeg selv har uttalt; Å tenke er en artig ting. Først ødelegger det alt som er igjen, men så reparerer det plutselig hele skiten.
Dette får holde for denne gang. Jeg må gå og fikse mitt nyfriserte hår før jeg må begi meg ut på en ekkel ferd mot jobb, som sikkert ikke blir så ille midt ut i greiene. Sayonara.
(NB! Jeg rydder og vasker alltid rommet før jeg får besøk, slik at du ikke forventer å komme inn i et rottereir om du skulle ha en trang til å besøke meg en dag.)
1) Søndag. Farfar lukket øynene og tok turen, og morfar fikk akutt hjerteinfarkt to, tre timer etterpå. Null tid til å tenke på noen av delene. Alt var bare som en anstrengende drøm (og jeg hater å bruke "det var som en drøm jeg ikke kunne våkne fra"-metaforen, men faen heller) jeg ikke kunne våkne fra.
2) Jeg har tydeligvis blitt smittet av et virus som går i Høie Haugland-residensen nå, noe som i tillegg til punkt 1 gjør det svært ubehagelig. Hodesmerter, ekkel mage og nummenhet i bein og armer.
3) Jeg jobber på tirsdager og torsdager. (Annenhver uke tirsdager, fredager og lørdager)
Det hele virker svært logisk. Ja, det gjør det absolutt. Men det gjør ikke det hele noe bedre. Jeg føler meg miserabel. Som om en stor jødegjeng står rundt meg og spytter på meg samtidig som de hyler; "KOSHER! KOSHER!".
Jeg føler meg også en smule ensom, som om jeg kunne ha trengt en god person av det motsatte kjønn til å kose med på alle mulige måter, hvilket leder meg over på at jeg faktisk ikke har hatt sex på tre, fire måneder. Jeg har sikkert lagt fra meg mye happy tissues og sad tissues om en annen på rommet mitt/i et random kloakksystem. Hey, selvironien klarer dog ingen å ta fra meg.
Men seriøst - nå synes jeg det gikk litt for langt her. Og det er vel ikke akkurat bare å si at du skal glemme det jeg nettopp sa, for nå kommer det svart på hvitt. Jeg kunne kanskje ha latt være å skrive det i det hele tatt, men jeg føler det er en del av sjarmen å sette seg selv i et litt vulgært og ekkelt lys i blant.
Nå føles ting litt bedre. Jeg greide kanskje å få deg til å le/ihvertfall glise litt når du leste gjennom livskvalitets-klagen min, og ting pleier som regel å bli litt bedre når jeg tenker og får det ned på papiret (her: tastaturet --> skjermen --> internett).
Som jeg selv har uttalt; Å tenke er en artig ting. Først ødelegger det alt som er igjen, men så reparerer det plutselig hele skiten.
Dette får holde for denne gang. Jeg må gå og fikse mitt nyfriserte hår før jeg må begi meg ut på en ekkel ferd mot jobb, som sikkert ikke blir så ille midt ut i greiene. Sayonara.
(NB! Jeg rydder og vasker alltid rommet før jeg får besøk, slik at du ikke forventer å komme inn i et rottereir om du skulle ha en trang til å besøke meg en dag.)
søndag 25. januar 2009
Timeglasset er vendt om
Kjell Haugland, 4. februar 1932 - 25. januar 2009.
Nå kan han slippe å våkne igjen.
Nå kan han slippe å våkne igjen.
lørdag 24. januar 2009
Tja. Aaa, vetsj.
Jada, i dag spilte jeg og bandet mitt, Brugada, på 1880 sammen med In Confesso i sammenheng med deres album-release. Folket sa det var skamfett, men jeg følte ikke viben i kveld. Hvorfor? Jo, jeg har én grunn.
Jeg tror folk generelt er veldig snille når det gjelder kritikk til band. "Ååå, dere var dødzflinkeeeh.", "Faen, det var faen meg orgasmisk for faen. FAEN!", "Dere hadde en helt fantastisk lyd altså, sikkert bare dere som ikke fikk samme opplevelsen."
Den siste kan jeg tro på. Lyden på scenen var som å våkne med nesen i en svett skrukk. Det skal være litt utfordrende å skaffe den gode sounden på lydsjekken. Men den virkelige utfordringen kommer når man står på scenen med et siklende publikum som bivåner deg, og få det fulle ut av lyden da. Heftige ting.
At nervene setter litt inn før det hele braker løs og gir deg rare bobler i spiserøret som hindrer deg i å growle som du pleier i metalbandet ditt er heller ikke første punkt på ønskelisten.
DOG -
TO ikke fullt så vellykkete stagedives er likevel utrolig fett å ha på samvittigheten. At jeg ga min kamerat John-Fredrik en god kilevink beklager jeg på det sterkeste og skal gi ham den behandlingen han fortjener etter et slikt nedslag (bokstavelig talt).
Livet publikum ga oss i gjengjeld var uerstattelig. Kudos til dere!
Uten slikt fanteri fra de på gulvet hadde ikke det vært fett å spille i band på en hvilken som helst gig, så ta det med dere videre til UKM og spreng med oss. Forhåpentligvis blir det mye heftigere enn kveldens seanse, som jo - kunne ha vært så mye, mye bedre.
Jeg tror folk generelt er veldig snille når det gjelder kritikk til band. "Ååå, dere var dødzflinkeeeh.", "Faen, det var faen meg orgasmisk for faen. FAEN!", "Dere hadde en helt fantastisk lyd altså, sikkert bare dere som ikke fikk samme opplevelsen."
Den siste kan jeg tro på. Lyden på scenen var som å våkne med nesen i en svett skrukk. Det skal være litt utfordrende å skaffe den gode sounden på lydsjekken. Men den virkelige utfordringen kommer når man står på scenen med et siklende publikum som bivåner deg, og få det fulle ut av lyden da. Heftige ting.
At nervene setter litt inn før det hele braker løs og gir deg rare bobler i spiserøret som hindrer deg i å growle som du pleier i metalbandet ditt er heller ikke første punkt på ønskelisten.
DOG -
TO ikke fullt så vellykkete stagedives er likevel utrolig fett å ha på samvittigheten. At jeg ga min kamerat John-Fredrik en god kilevink beklager jeg på det sterkeste og skal gi ham den behandlingen han fortjener etter et slikt nedslag (bokstavelig talt).
Livet publikum ga oss i gjengjeld var uerstattelig. Kudos til dere!
Uten slikt fanteri fra de på gulvet hadde ikke det vært fett å spille i band på en hvilken som helst gig, så ta det med dere videre til UKM og spreng med oss. Forhåpentligvis blir det mye heftigere enn kveldens seanse, som jo - kunne ha vært så mye, mye bedre.
tirsdag 13. januar 2009
JUDAS
Siden sist har mye skjedd, og dette er grunnen til at jeg ikke har skrevet noe på lenge. "Mye" kan oversettes med "jeg har fått Playstation 3 og ikke vært i nærheten av en PC på flere dager/uker."
Jeg beklager dette inderlig - ettersom jeg har fått overraskende mange beskjeder og noen få brutale trusler om at jeg må oppdatere. Greit det.
FOR FAEN!
Du lurer kanskje på overskriften. Ja, det er meg en artig en.
Jeg og to medelever, blant dem min gode brevvenn og bestekompanjong Hans Jacob Fevang, har startet Fyllingsdalen Videregående Skoles første, offisielle og særdeles aktive klubb. Yes, du leste rett!
Det er jo en standard kjempeklisjé som - til tross for å bli inkludert i EN HVER ungdomsfilm/film som foregår på et college, en high school eller lignende - svært sjelden settes til livs i den ekte verden, så vidt jeg vet.
"Men den heter jo bare JUDAS, hva hoonen skal det bety?"
JUDAS står for mer enn du kan tenke deg, mac.
Jævlig Usaklig Debattering om Aktuelle Saker.
Her tar vi for oss de mest aktuelle avisoverskriftene, og i debattens hete tas det null hensyn til rettigheter, rase, kjønn eller annet pikkeri. JUDAS klinger her veldig bra inn - med tanke på det faktum at vi er verken rasister, kjønnsdiskriminerende eller yrkeskriminelle. Vi er heller ikke Blitz, så det er sagt. De er bare råharry, og kan kan mer enn gjerne ta en tur ned på Gazastripen og hjelpe til.
(De sa faktisk at ting var "helt nils" før "harry" kom til live.)
Tingen er at vi viser en unik dobbeltmoral og svikter våre synspunkter komplett når vi holder på. Hvorfor? Fordi det rett og slett er jævlig morsomt.
Høres det bedre ut? Tenkte meg det, ja!
Inntakskravene er tøffe, og dessverre vil nok bare et fåtall av søkerne få innpass, om ikke absolutt ingen av dem passerer. Ta kontakt om dere vil ha innpass. (Er dessverre kun for elever ved Fyllingsdalen VGS, og det vil nok allerede gi meg den fortrengte sannhet om at jeg ikke kommer til å få forespørsler via bloggen min).
Fred ut, krig inn!
(Altså, for the record - jeg gir egentlig bare katten i hvem av Israel og Palestina som er den store, stygge fittesvulsten. De er for faen meg like gay, begge to!)
Jeg beklager dette inderlig - ettersom jeg har fått overraskende mange beskjeder og noen få brutale trusler om at jeg må oppdatere. Greit det.
FOR FAEN!
Du lurer kanskje på overskriften. Ja, det er meg en artig en.
Jeg og to medelever, blant dem min gode brevvenn og bestekompanjong Hans Jacob Fevang, har startet Fyllingsdalen Videregående Skoles første, offisielle og særdeles aktive klubb. Yes, du leste rett!
Det er jo en standard kjempeklisjé som - til tross for å bli inkludert i EN HVER ungdomsfilm/film som foregår på et college, en high school eller lignende - svært sjelden settes til livs i den ekte verden, så vidt jeg vet.
"Men den heter jo bare JUDAS, hva hoonen skal det bety?"
JUDAS står for mer enn du kan tenke deg, mac.
Jævlig Usaklig Debattering om Aktuelle Saker.
Her tar vi for oss de mest aktuelle avisoverskriftene, og i debattens hete tas det null hensyn til rettigheter, rase, kjønn eller annet pikkeri. JUDAS klinger her veldig bra inn - med tanke på det faktum at vi er verken rasister, kjønnsdiskriminerende eller yrkeskriminelle. Vi er heller ikke Blitz, så det er sagt. De er bare råharry, og kan kan mer enn gjerne ta en tur ned på Gazastripen og hjelpe til.
(De sa faktisk at ting var "helt nils" før "harry" kom til live.)
Tingen er at vi viser en unik dobbeltmoral og svikter våre synspunkter komplett når vi holder på. Hvorfor? Fordi det rett og slett er jævlig morsomt.
Høres det bedre ut? Tenkte meg det, ja!
Inntakskravene er tøffe, og dessverre vil nok bare et fåtall av søkerne få innpass, om ikke absolutt ingen av dem passerer. Ta kontakt om dere vil ha innpass. (Er dessverre kun for elever ved Fyllingsdalen VGS, og det vil nok allerede gi meg den fortrengte sannhet om at jeg ikke kommer til å få forespørsler via bloggen min).
Fred ut, krig inn!
(Altså, for the record - jeg gir egentlig bare katten i hvem av Israel og Palestina som er den store, stygge fittesvulsten. De er for faen meg like gay, begge to!)
Abonner på:
Innlegg (Atom)
