Working Class Heroes: The Musical

I skrivende stund er det torsdag 29. januar, 2009.
Det skal for evig huskes som den dagen som begynte så horribelt, men som ble så ufattelig bra - på jobben.

Å, joda. Du leser helt rett. Jeg ankom min arbeidsplass ille til mote. Dagen hadde ikke gitt meg spesielt mye grunn til å være nedfor, men jeg følte meg som en påkjørt grevling i veikanten, ca 3 måneder ut i forråtningsprosessen.

Rundt ti på halv fem, altså 20 minutter ut i arbeidsdagen, fikk jeg en overveldende endorfin-boost. "Let It Dive" av And You Will Know Us By The Trail of Dead kom inn i hodet mitt, og jeg følte en intens trang til å hoppe over kassen til Anne Berit - en særdeles artig og sjarmerende dame av den eldre garde - og kaste henne ut på en intens svingom mens jeg sang av full hals. I mitt hode ville scenarioet utvikle seg drastisk i retning av en fargesprakende og episk musikal, hvor Anne Berit ville slenge seg på sangen (selvsagt for å gjøre vokalen flerstemt), som ville utløse tidenes dominoeffekt på samtlige medarbeidere og kunder. Til slutt ville vi rive ned alle butikkhyllene og danse synkront på rekke og rad over alle de sqwushete (kvestede/moste) varene og dra det videre til neste scene, som jeg aldri fikk sett like godt for meg.

Men yo, dere skjønner tegningen.

Så, nå er det bare en intens våkenatt med særemne-forberedelser som gjenstår. Håper dere endelig fikk en del av mine små gleder også, i stedenfor alt mølet om sutring og klabbedabb.

M-hm!