Tja. Aaa, vetsj.

Jada, i dag spilte jeg og bandet mitt, Brugada, på 1880 sammen med In Confesso i sammenheng med deres album-release. Folket sa det var skamfett, men jeg følte ikke viben i kveld. Hvorfor? Jo, jeg har én grunn.

Jeg tror folk generelt er veldig snille når det gjelder kritikk til band. "Ååå, dere var dødzflinkeeeh.", "Faen, det var faen meg orgasmisk for faen. FAEN!", "Dere hadde en helt fantastisk lyd altså, sikkert bare dere som ikke fikk samme opplevelsen."

Den siste kan jeg tro på. Lyden på scenen var som å våkne med nesen i en svett skrukk. Det skal være litt utfordrende å skaffe den gode sounden på lydsjekken. Men den virkelige utfordringen kommer når man står på scenen med et siklende publikum som bivåner deg, og få det fulle ut av lyden da. Heftige ting.

At nervene setter litt inn før det hele braker løs og gir deg rare bobler i spiserøret som hindrer deg i å growle som du pleier i metalbandet ditt er heller ikke første punkt på ønskelisten.

DOG -
TO ikke fullt så vellykkete stagedives er likevel utrolig fett å ha på samvittigheten. At jeg ga min kamerat John-Fredrik en god kilevink beklager jeg på det sterkeste og skal gi ham den behandlingen han fortjener etter et slikt nedslag (bokstavelig talt).

Livet publikum ga oss i gjengjeld var uerstattelig. Kudos til dere!
Uten slikt fanteri fra de på gulvet hadde ikke det vært fett å spille i band på en hvilken som helst gig, så ta det med dere videre til UKM og spreng med oss. Forhåpentligvis blir det mye heftigere enn kveldens seanse, som jo - kunne ha vært så mye, mye bedre.