Jeg skal dog fremdeles se Michael Jackson i London 26. juli, noe som sannsynligvis kommer til å være den største begivenheten i mitt liv! Sett ut ifra alt som har skjedd hittil, kommer det sannsynligvis til å få minst ett av følgende utfall:
- Michael Jackson dør i en rideulykke DAGEN FØR konserten.
- På vei til London mister flyet på mystisk vis BEGGE motorene og styrter i Nordsjøen. Antall omkomne: samtlige på flyet.
- Michael Jackson avlyser resten av konsertene etter å ha avholdt de to, kanskje tre første.
Altså, hvor forbanna mye skal det ikke til for å gjette SÅ voldtektserotisk helvetes nærmt?
Michael Jackson (1958 - 2009)
fredag 26. juni 2009
søndag 21. juni 2009
De søte toner og deres infernalske bilyder
Musikk, folkens!
Dere som kjenner meg, vet kanskje at musikk sannsynligvis er det viktigste som finnes for meg. Uten evnen til å høre tror jeg livet mitt hadde vært fryktelig tomt og trist. Den hadde selvsagt også skapt mye paranoia, ettersom jeg med all sannsynlighet hadde vært sikker på at alle som gikk forbi skulle drepe meg. Selvsagt hadde jeg ikke visst hva lyder - og dermed også musikk - var, og livet hadde kanskje ikke vært så ille likevel. Det sies at kroppen kompenserer for tap eller mangel av en sans ved å øke en annen. Kanskje hadde jeg hatt sterkere syn om jeg ikke hadde kunnet høre, eller kanskje sterkere lukte- eller smakssans. Med sterkere syn hadde jeg kanskje sett flere detaljer. Nydelige visuelle fremstillinger, usynlig for de gjennomsnittlige øyne. Det kunne ha vært noe.
Men tenk så seriøst jævlig. Det finnes mennesker som aldri har hørt sitt eget navn, mennesker som aldri har hørt en fugl kvitre. Mennesker som aldri har hørt musikk.
Musikken gjør mye rart med meg. Den setter meg i stemning og humør, øker følelser, og klarer til tider også å gjøre meg forelsket. Ikke nødvendigvis i noen, men i noe. Noe uvisst, noe beyond paranormalt. Den kan også få meg til å gjøre mye drøyt. Som for eksempel natt til i går.
Avslutningen for avgangsklassene ved Fyllingsdalen VGS ble en affære med blandede følelser, men alt i alt hadde alle det relativt kjekt ut ifra det jeg var vitne til. Diskusjonene klanget om hvorvidt vi skulle bevege oss på Sjøboden etter arrangementet for å senke noen pils. Jeg bestemte meg til slutt for å bli med, men bare for én eller to pils før jeg måtte begi meg på turen hjem.
Jeg burde etterhvert begynne å innse at når det er meg det er snakk om, blir det aldri én eller to pils og så hjemover. Enten må jeg si fint nei eller bli med og druse. Uansett. To pils ble til tre, og tre pils ble til det dobbelte pluss tre, fire, fem til. I tillegg tok jeg sjansen på en shot. Nå spiller selvfølgelig min promille en relativt stor rolle i det poenget jeg skal til å fremme, men uten musikken hadde det svært lite trolig skjedd.
Sjøboden var ekstremt varmt akkurat denne kvelden, og det faktum at jeg hadde iført meg dress for anledningen hjalp til med å få varmegradene til å stige. Etter intens synging på "Hey, What's Going On" og "Ingen Er Så Nydelig Som Du", sa gitaristen takk for seg. Noe magisk skjedde, noe som kun kan skje på Sjøboden. "Kiss" av Prince ble blåst ut av høyttalerne. For dere som ikke har hørt noe av eller om Prince, er all musikken hans basert på ren og skjær sex. Ihvertfall mer eller mindre. Dressjakken ble senket ned på armene, slipset ble løsnet og (selvfølgelig) strammet igjen rundt hodet, skjorten ble kneppet opp - og der stod jeg, over bordet og sang av full hals og tok på meg selv.
Kjenner du meg godt nok til å være Facebook-venn, kan du se bilder fra den forrykende kvelden som aldri skulle ha tatt slutt.
Jeg hadde egentlig ikke så forbanna mye sammenheng i dette innlegget. Det var heller ikke et stort poeng jeg ville fremme, annet at jeg sannsynligvis hadde hatt det jævlig uten musikk, og at jeg skeiet ut og kledde av meg på en fullsatt Sjøboden. Kjekt for meg det. Fleskefett.
Yes.
Dere som kjenner meg, vet kanskje at musikk sannsynligvis er det viktigste som finnes for meg. Uten evnen til å høre tror jeg livet mitt hadde vært fryktelig tomt og trist. Den hadde selvsagt også skapt mye paranoia, ettersom jeg med all sannsynlighet hadde vært sikker på at alle som gikk forbi skulle drepe meg. Selvsagt hadde jeg ikke visst hva lyder - og dermed også musikk - var, og livet hadde kanskje ikke vært så ille likevel. Det sies at kroppen kompenserer for tap eller mangel av en sans ved å øke en annen. Kanskje hadde jeg hatt sterkere syn om jeg ikke hadde kunnet høre, eller kanskje sterkere lukte- eller smakssans. Med sterkere syn hadde jeg kanskje sett flere detaljer. Nydelige visuelle fremstillinger, usynlig for de gjennomsnittlige øyne. Det kunne ha vært noe.
Men tenk så seriøst jævlig. Det finnes mennesker som aldri har hørt sitt eget navn, mennesker som aldri har hørt en fugl kvitre. Mennesker som aldri har hørt musikk.
Musikken gjør mye rart med meg. Den setter meg i stemning og humør, øker følelser, og klarer til tider også å gjøre meg forelsket. Ikke nødvendigvis i noen, men i noe. Noe uvisst, noe beyond paranormalt. Den kan også få meg til å gjøre mye drøyt. Som for eksempel natt til i går.
Avslutningen for avgangsklassene ved Fyllingsdalen VGS ble en affære med blandede følelser, men alt i alt hadde alle det relativt kjekt ut ifra det jeg var vitne til. Diskusjonene klanget om hvorvidt vi skulle bevege oss på Sjøboden etter arrangementet for å senke noen pils. Jeg bestemte meg til slutt for å bli med, men bare for én eller to pils før jeg måtte begi meg på turen hjem.
Jeg burde etterhvert begynne å innse at når det er meg det er snakk om, blir det aldri én eller to pils og så hjemover. Enten må jeg si fint nei eller bli med og druse. Uansett. To pils ble til tre, og tre pils ble til det dobbelte pluss tre, fire, fem til. I tillegg tok jeg sjansen på en shot. Nå spiller selvfølgelig min promille en relativt stor rolle i det poenget jeg skal til å fremme, men uten musikken hadde det svært lite trolig skjedd.
Sjøboden var ekstremt varmt akkurat denne kvelden, og det faktum at jeg hadde iført meg dress for anledningen hjalp til med å få varmegradene til å stige. Etter intens synging på "Hey, What's Going On" og "Ingen Er Så Nydelig Som Du", sa gitaristen takk for seg. Noe magisk skjedde, noe som kun kan skje på Sjøboden. "Kiss" av Prince ble blåst ut av høyttalerne. For dere som ikke har hørt noe av eller om Prince, er all musikken hans basert på ren og skjær sex. Ihvertfall mer eller mindre. Dressjakken ble senket ned på armene, slipset ble løsnet og (selvfølgelig) strammet igjen rundt hodet, skjorten ble kneppet opp - og der stod jeg, over bordet og sang av full hals og tok på meg selv.
Kjenner du meg godt nok til å være Facebook-venn, kan du se bilder fra den forrykende kvelden som aldri skulle ha tatt slutt.
Jeg hadde egentlig ikke så forbanna mye sammenheng i dette innlegget. Det var heller ikke et stort poeng jeg ville fremme, annet at jeg sannsynligvis hadde hatt det jævlig uten musikk, og at jeg skeiet ut og kledde av meg på en fullsatt Sjøboden. Kjekt for meg det. Fleskefett.
Yes.
tirsdag 16. juni 2009
En hyllest til de og det som får meg til å tenke og føle
Nå ser det ut til at jeg har begynt å få blogge-viben tilbake. Kanskje det har noe med å gjøre at jeg nå er ferdig med 13 års skolegang og en fase i livet er over, mens en ny skal til å begynne. I skrivende stund snakker jeg med en god venn av meg. En venn jeg ofte snakker med om de litt mer dyptliggende tingene man forholder seg til, eller følelser og tanker som oppstår etter hvert som ting, tider og tilstander endrer seg. Dette fikk meg til å åpne øynene og se tilbake på ting, samtidig som jeg løftet blikket fremover.
Gjennom mine tre år på videregående skole har et spektrum av opplevelser og inntrykk utfoldet seg. Mye har garantert gått i glemmeboken, men det har likevel vært med på å forme meg til det mennesket jeg er i dag. Jeg har utvidet mitt sosiale nettverk og alliert meg, men også dannet egne meninger og synspunkt på ting.
Spesielt i løpet av det tredje og siste året som nå er ved veis ende, har jeg kommet i kontakt med nye mennesker som jeg allerede har klart å bli glad i. Når jeg tenker på dette blir jeg stolt og rørt. Ikke av meg selv, men av de utrolige menneskene jeg har tilbrakt fin tid med. Helt andre følelser settes dessverre også i sving når tankene dedikeres til disse. Vi har blitt voksne mennesker nå. Det er ihvertfall det som forventes av oss. Vi skal foreta noen små valg som avgjør resten av livene våre. Noen har allerede tatt valgene og lagt planene. De reiser langt bort, og det er en sjanse for at vi aldri ser hverandre igjen. Selv med de kommunikasjonsmulighetene vi har i dag er sjansen til stede for at folk jeg har blitt glad i og vil holde kontakten med glemmer meg, eller blir glemt. Det er en skremmende og deprimerende tanke, men samtidig et motiverende varsel om at jeg må verne om de personene jeg bryr meg om. Jeg skriver dette delvis som et middel for å dempe bekymringene jeg holder på, men i stor grad også som en varm hyllest og stor takk til personene som har lært meg selv å kjenne.
En annen ting jeg tenker på i ny og ne er døden. Jeg blir like redd hver eneste gang, og man kan godt spørre hvorfor jeg gidder å utsette meg for den slags tortur. Nå har det seg slik at jeg har et relativt stort tankeregister. Hvorvidt dette kan bekreftes fra et faglig ståsted kan jeg ikke svare på, men det er ihvertfall det jeg velger å tro. De gangene jeg tenker på døden, går det ofte så langt at noe merkelig skjer. Frykten blir så mentalt omfattende og sterk at det påvirker meg fysisk. Det kjennes rett og slett ut som om jeg dør. Men et sted, langt inne i det logiske ved den biologiske døden, blir alt ulogisk. Tankene mine greier å dreie den store uvissheten, usikkerheten og frykten fra logisk til ulogisk, som igjen blir logisk på en totalt ulogisk måte som jeg ikke klarer å forklare, nettopp fordi det hele er så uklart. I sammenheng med dette er det en ting jeg har lyst å tilføye. Her snakker vi premiere, folkens! Ikke en gang min beste venn har fått høre dette. Kanskje fordi jeg er litt flau over det. Flau over at det skal virke eksentrisk og psykedelisk, som om jeg er en slags trollmann som nettopp har fått et guddommelig eller overnaturlig kall. Når jeg tenker nærmere over det, er jeg i utgangspunktet en svært eksentrisk, psykedelisk og til tider ganske snål person. Jeg gir dermed faen, og forteller det.
En høstkveld for ikke så lenge siden lå jeg i sengen og stirret tomt i taket, på veggen og de andre konkrete gjenstandene på rommet mitt. Tankene mine gikk i alle retninger, men nettopp hva jeg tenkte på kan jeg ikke huske. Plutselig skjedde det noe inni hodet mitt, akkurat som et lysglimt. I løpet av den tusendelen av et sekund kunne jeg se flere tiår passere. Og den følelsen. Den behagelige roen som samtidig var så intens. Aldri i hele mitt liv har jeg følt noe lignende. Jeg kan ikke beskrive noe mer nøyaktig hva dette var, men jeg har fått det for meg at jeg i det korte øyeblikket så meningen med livet. Det vanskeligste spørsmålet som eksisterer - hva er meningen med livet? - ble så nøyaktig og godt, enn dog så utydelig og kort forklart.
Det ironiske med det hele er at jeg ikke husker en dritt av hva det var jeg fikk for meg.
Men det er vel kanskje ikke så ulogisk?
Gjennom mine tre år på videregående skole har et spektrum av opplevelser og inntrykk utfoldet seg. Mye har garantert gått i glemmeboken, men det har likevel vært med på å forme meg til det mennesket jeg er i dag. Jeg har utvidet mitt sosiale nettverk og alliert meg, men også dannet egne meninger og synspunkt på ting.
Spesielt i løpet av det tredje og siste året som nå er ved veis ende, har jeg kommet i kontakt med nye mennesker som jeg allerede har klart å bli glad i. Når jeg tenker på dette blir jeg stolt og rørt. Ikke av meg selv, men av de utrolige menneskene jeg har tilbrakt fin tid med. Helt andre følelser settes dessverre også i sving når tankene dedikeres til disse. Vi har blitt voksne mennesker nå. Det er ihvertfall det som forventes av oss. Vi skal foreta noen små valg som avgjør resten av livene våre. Noen har allerede tatt valgene og lagt planene. De reiser langt bort, og det er en sjanse for at vi aldri ser hverandre igjen. Selv med de kommunikasjonsmulighetene vi har i dag er sjansen til stede for at folk jeg har blitt glad i og vil holde kontakten med glemmer meg, eller blir glemt. Det er en skremmende og deprimerende tanke, men samtidig et motiverende varsel om at jeg må verne om de personene jeg bryr meg om. Jeg skriver dette delvis som et middel for å dempe bekymringene jeg holder på, men i stor grad også som en varm hyllest og stor takk til personene som har lært meg selv å kjenne.
En annen ting jeg tenker på i ny og ne er døden. Jeg blir like redd hver eneste gang, og man kan godt spørre hvorfor jeg gidder å utsette meg for den slags tortur. Nå har det seg slik at jeg har et relativt stort tankeregister. Hvorvidt dette kan bekreftes fra et faglig ståsted kan jeg ikke svare på, men det er ihvertfall det jeg velger å tro. De gangene jeg tenker på døden, går det ofte så langt at noe merkelig skjer. Frykten blir så mentalt omfattende og sterk at det påvirker meg fysisk. Det kjennes rett og slett ut som om jeg dør. Men et sted, langt inne i det logiske ved den biologiske døden, blir alt ulogisk. Tankene mine greier å dreie den store uvissheten, usikkerheten og frykten fra logisk til ulogisk, som igjen blir logisk på en totalt ulogisk måte som jeg ikke klarer å forklare, nettopp fordi det hele er så uklart. I sammenheng med dette er det en ting jeg har lyst å tilføye. Her snakker vi premiere, folkens! Ikke en gang min beste venn har fått høre dette. Kanskje fordi jeg er litt flau over det. Flau over at det skal virke eksentrisk og psykedelisk, som om jeg er en slags trollmann som nettopp har fått et guddommelig eller overnaturlig kall. Når jeg tenker nærmere over det, er jeg i utgangspunktet en svært eksentrisk, psykedelisk og til tider ganske snål person. Jeg gir dermed faen, og forteller det.
En høstkveld for ikke så lenge siden lå jeg i sengen og stirret tomt i taket, på veggen og de andre konkrete gjenstandene på rommet mitt. Tankene mine gikk i alle retninger, men nettopp hva jeg tenkte på kan jeg ikke huske. Plutselig skjedde det noe inni hodet mitt, akkurat som et lysglimt. I løpet av den tusendelen av et sekund kunne jeg se flere tiår passere. Og den følelsen. Den behagelige roen som samtidig var så intens. Aldri i hele mitt liv har jeg følt noe lignende. Jeg kan ikke beskrive noe mer nøyaktig hva dette var, men jeg har fått det for meg at jeg i det korte øyeblikket så meningen med livet. Det vanskeligste spørsmålet som eksisterer - hva er meningen med livet? - ble så nøyaktig og godt, enn dog så utydelig og kort forklart.
Det ironiske med det hele er at jeg ikke husker en dritt av hva det var jeg fikk for meg.
Men det er vel kanskje ikke så ulogisk?
mandag 15. juni 2009
Øyyyh
DET var lenge siden forrige innlegg. For å sitere en person jeg vil gå så langt som å kalle en fenomenalt god venn, anser jeg meg ikke som en skikkelig blogger lenger. Det blir mye mer sporadisk enn jeg først hadde forventet når jeg tok på meg (det relativt store) ansvaret som blogger. Siden dere lesere og meg selv nå er vitne til bloggens renessanse vil jeg begynne med en liten catch-up.
Jeg har gjennomgått tre uker med noe som kan sammenlignes med en tango mellom himmel og helvete. Yes, du gjetter kanskje allerede riktig - russetiden. Om jeg vil beskrive den som the time of my life? Tja. Det kan jeg ærlig talt ikke svare på ennå. Det var en bestialsk artig periode, og jeg (samt mine medruss) fikk mine 15 minutes of fame spredt over disse tre ukene. Jeg tuller ikke når jeg sier at den første offisielle dagen som russ begynte med at jeg måtte ta bussen til skolen, tilfeldigvis på samme buss som en hel femteklasse fra en skole i nærheten. Dette endte i at ca 30 prosent av mine 500 russekort ble brutalt revet vekk, og at jeg nesten ble SPIST levende under den 10 minutter lange turen. Så - til alle dere som synes Hollywood-stjerner og andre kjendiser av kraftig kaliber er klyser fordi de går med store, fancy solbriller og attpåtil burka - de har en forbanna god grunn.
16. mai skulle for meg være russetidens høydepunkt. Turboneger i Arenum og drusefylla etter konserten. Ah, den skogaktige lukten av ren sprit ble som jordbærsmoothie. Det skulle dog ikke mer til enn en dårlig kebab fra Bergen Kebab - Portalen til Sprutræv - for at kvelden skulle bli betraktelig begrenset, og jeg endte med å reise hjem etter konserten.
Det skjedde selvsagt mye, mye mer i russetiden. For øyeblikket er jeg dog ikke interessert i å fortelle mer om det, for nå er det nye ting som gjelder.
I dag er det 15. juni, og AC/DC spiller i skrivende stund på Valle Hovin. Pappa ringer støtt og stadig for at jeg skal få høre litt av hva som foregår der. Åja, du lurer på hvorfor ikke JEG er der? Jo, jeg skulle jo forsåvidt være der akkurat nå istedet for å skrive et jævla blogginnlegg. Men jeg ble, mot all etisk forstand, trukket opp i muntlig eksamen. Det er ikke til å stikke under en stol at den gikk overraskende bra, og at jeg avsluttet min 13-årige skolegang med en HIGH FIVE (altså en solid 5'er, for de som enda ikke har skjønt min nye signatur).
Det er likevel for jævlig at jeg ikke er på Valle Hovin i dette øyeblikk og drikker øl, synger, hoyer og brøler ekstatisk med.
Apropos konserter som ryker. Jeg ble, etter en slitsom og heller JÆVLIG dag på jobb, møtt av en sterkt forhatt innkalling til militæret med en gang jeg kom hjem. Madla 6. august. Noen av dere skjønner kanskje hva det betyr. Coldplay spiller på Koengen 19. juli, jeg skal til Stavanger og leke barbar 6. august. For faen i avklippetklitoriskukkluktkamelrævdeighelvetesfittekreft.
Jeg skal dog fremdeles se Michael Jackson i London 26. juli, noe som sannsynligvis kommer til å være den største begivenheten i mitt liv! Sett ut ifra alt som har skjedd hittil, kommer det sannsynligvis til å få minst ett av følgende utfall:
- Michael Jackson dør i en rideulykke DAGEN FØR konserten.
- På vei til London mister flyet på mystisk vis BEGGE motorene og styrter i Nordsjøen. Antall omkomne: samtlige på flyet.
- Michael Jackson avlyser resten av konsertene etter å ha avholdt de to, kanskje tre første.
Men hey, hvorfor sutre når jeg kan høre på BILLY IDOL? Jeg mener det, om dere ikke har hørt på ham ENNÅ bør dere gjøre det, ellers håper jeg dere UAVHENGIG AV KJØNN får testikkelkreft og dør på en slimete og illeluktende måte.
Operasjon KUN Bart er iverksatt. Hold dere oppdatert.
Jeg har gjennomgått tre uker med noe som kan sammenlignes med en tango mellom himmel og helvete. Yes, du gjetter kanskje allerede riktig - russetiden. Om jeg vil beskrive den som the time of my life? Tja. Det kan jeg ærlig talt ikke svare på ennå. Det var en bestialsk artig periode, og jeg (samt mine medruss) fikk mine 15 minutes of fame spredt over disse tre ukene. Jeg tuller ikke når jeg sier at den første offisielle dagen som russ begynte med at jeg måtte ta bussen til skolen, tilfeldigvis på samme buss som en hel femteklasse fra en skole i nærheten. Dette endte i at ca 30 prosent av mine 500 russekort ble brutalt revet vekk, og at jeg nesten ble SPIST levende under den 10 minutter lange turen. Så - til alle dere som synes Hollywood-stjerner og andre kjendiser av kraftig kaliber er klyser fordi de går med store, fancy solbriller og attpåtil burka - de har en forbanna god grunn.
16. mai skulle for meg være russetidens høydepunkt. Turboneger i Arenum og drusefylla etter konserten. Ah, den skogaktige lukten av ren sprit ble som jordbærsmoothie. Det skulle dog ikke mer til enn en dårlig kebab fra Bergen Kebab - Portalen til Sprutræv - for at kvelden skulle bli betraktelig begrenset, og jeg endte med å reise hjem etter konserten.
Det skjedde selvsagt mye, mye mer i russetiden. For øyeblikket er jeg dog ikke interessert i å fortelle mer om det, for nå er det nye ting som gjelder.
I dag er det 15. juni, og AC/DC spiller i skrivende stund på Valle Hovin. Pappa ringer støtt og stadig for at jeg skal få høre litt av hva som foregår der. Åja, du lurer på hvorfor ikke JEG er der? Jo, jeg skulle jo forsåvidt være der akkurat nå istedet for å skrive et jævla blogginnlegg. Men jeg ble, mot all etisk forstand, trukket opp i muntlig eksamen. Det er ikke til å stikke under en stol at den gikk overraskende bra, og at jeg avsluttet min 13-årige skolegang med en HIGH FIVE (altså en solid 5'er, for de som enda ikke har skjønt min nye signatur).
Det er likevel for jævlig at jeg ikke er på Valle Hovin i dette øyeblikk og drikker øl, synger, hoyer og brøler ekstatisk med.
Apropos konserter som ryker. Jeg ble, etter en slitsom og heller JÆVLIG dag på jobb, møtt av en sterkt forhatt innkalling til militæret med en gang jeg kom hjem. Madla 6. august. Noen av dere skjønner kanskje hva det betyr. Coldplay spiller på Koengen 19. juli, jeg skal til Stavanger og leke barbar 6. august. For faen i avklippetklitoriskukkluktkamelrævdeighelvetesfittekreft.
Jeg skal dog fremdeles se Michael Jackson i London 26. juli, noe som sannsynligvis kommer til å være den største begivenheten i mitt liv! Sett ut ifra alt som har skjedd hittil, kommer det sannsynligvis til å få minst ett av følgende utfall:
- Michael Jackson dør i en rideulykke DAGEN FØR konserten.
- På vei til London mister flyet på mystisk vis BEGGE motorene og styrter i Nordsjøen. Antall omkomne: samtlige på flyet.
- Michael Jackson avlyser resten av konsertene etter å ha avholdt de to, kanskje tre første.
Men hey, hvorfor sutre når jeg kan høre på BILLY IDOL? Jeg mener det, om dere ikke har hørt på ham ENNÅ bør dere gjøre det, ellers håper jeg dere UAVHENGIG AV KJØNN får testikkelkreft og dør på en slimete og illeluktende måte.
Operasjon KUN Bart er iverksatt. Hold dere oppdatert.
Abonner på:
Innlegg (Atom)
