En hyllest til de og det som får meg til å tenke og føle

Nå ser det ut til at jeg har begynt å få blogge-viben tilbake. Kanskje det har noe med å gjøre at jeg nå er ferdig med 13 års skolegang og en fase i livet er over, mens en ny skal til å begynne. I skrivende stund snakker jeg med en god venn av meg. En venn jeg ofte snakker med om de litt mer dyptliggende tingene man forholder seg til, eller følelser og tanker som oppstår etter hvert som ting, tider og tilstander endrer seg. Dette fikk meg til å åpne øynene og se tilbake på ting, samtidig som jeg løftet blikket fremover.

Gjennom mine tre år på videregående skole har et spektrum av opplevelser og inntrykk utfoldet seg. Mye har garantert gått i glemmeboken, men det har likevel vært med på å forme meg til det mennesket jeg er i dag. Jeg har utvidet mitt sosiale nettverk og alliert meg, men også dannet egne meninger og synspunkt på ting.
Spesielt i løpet av det tredje og siste året som nå er ved veis ende, har jeg kommet i kontakt med nye mennesker som jeg allerede har klart å bli glad i. Når jeg tenker på dette blir jeg stolt og rørt. Ikke av meg selv, men av de utrolige menneskene jeg har tilbrakt fin tid med. Helt andre følelser settes dessverre også i sving når tankene dedikeres til disse. Vi har blitt voksne mennesker nå. Det er ihvertfall det som forventes av oss. Vi skal foreta noen små valg som avgjør resten av livene våre. Noen har allerede tatt valgene og lagt planene. De reiser langt bort, og det er en sjanse for at vi aldri ser hverandre igjen. Selv med de kommunikasjonsmulighetene vi har i dag er sjansen til stede for at folk jeg har blitt glad i og vil holde kontakten med glemmer meg, eller blir glemt. Det er en skremmende og deprimerende tanke, men samtidig et motiverende varsel om at jeg må verne om de personene jeg bryr meg om. Jeg skriver dette delvis som et middel for å dempe bekymringene jeg holder på, men i stor grad også som en varm hyllest og stor takk til personene som har lært meg selv å kjenne.

En annen ting jeg tenker på i ny og ne er døden. Jeg blir like redd hver eneste gang, og man kan godt spørre hvorfor jeg gidder å utsette meg for den slags tortur. Nå har det seg slik at jeg har et relativt stort tankeregister. Hvorvidt dette kan bekreftes fra et faglig ståsted kan jeg ikke svare på, men det er ihvertfall det jeg velger å tro. De gangene jeg tenker på døden, går det ofte så langt at noe merkelig skjer. Frykten blir så mentalt omfattende og sterk at det påvirker meg fysisk. Det kjennes rett og slett ut som om jeg dør. Men et sted, langt inne i det logiske ved den biologiske døden, blir alt ulogisk. Tankene mine greier å dreie den store uvissheten, usikkerheten og frykten fra logisk til ulogisk, som igjen blir logisk på en totalt ulogisk måte som jeg ikke klarer å forklare, nettopp fordi det hele er så uklart. I sammenheng med dette er det en ting jeg har lyst å tilføye. Her snakker vi premiere, folkens! Ikke en gang min beste venn har fått høre dette. Kanskje fordi jeg er litt flau over det. Flau over at det skal virke eksentrisk og psykedelisk, som om jeg er en slags trollmann som nettopp har fått et guddommelig eller overnaturlig kall. Når jeg tenker nærmere over det, er jeg i utgangspunktet en svært eksentrisk, psykedelisk og til tider ganske snål person. Jeg gir dermed faen, og forteller det.

En høstkveld for ikke så lenge siden lå jeg i sengen og stirret tomt i taket, på veggen og de andre konkrete gjenstandene på rommet mitt. Tankene mine gikk i alle retninger, men nettopp hva jeg tenkte på kan jeg ikke huske. Plutselig skjedde det noe inni hodet mitt, akkurat som et lysglimt. I løpet av den tusendelen av et sekund kunne jeg se flere tiår passere. Og den følelsen. Den behagelige roen som samtidig var så intens. Aldri i hele mitt liv har jeg følt noe lignende. Jeg kan ikke beskrive noe mer nøyaktig hva dette var, men jeg har fått det for meg at jeg i det korte øyeblikket så meningen med livet. Det vanskeligste spørsmålet som eksisterer - hva er meningen med livet? - ble så nøyaktig og godt, enn dog så utydelig og kort forklart.
Det ironiske med det hele er at jeg ikke husker en dritt av hva det var jeg fikk for meg.

Men det er vel kanskje ikke så ulogisk?