De søte toner og deres infernalske bilyder

Musikk, folkens!
Dere som kjenner meg, vet kanskje at musikk sannsynligvis er det viktigste som finnes for meg. Uten evnen til å høre tror jeg livet mitt hadde vært fryktelig tomt og trist. Den hadde selvsagt også skapt mye paranoia, ettersom jeg med all sannsynlighet hadde vært sikker på at alle som gikk forbi skulle drepe meg. Selvsagt hadde jeg ikke visst hva lyder - og dermed også musikk - var, og livet hadde kanskje ikke vært så ille likevel. Det sies at kroppen kompenserer for tap eller mangel av en sans ved å øke en annen. Kanskje hadde jeg hatt sterkere syn om jeg ikke hadde kunnet høre, eller kanskje sterkere lukte- eller smakssans. Med sterkere syn hadde jeg kanskje sett flere detaljer. Nydelige visuelle fremstillinger, usynlig for de gjennomsnittlige øyne. Det kunne ha vært noe.

Men tenk så seriøst jævlig. Det finnes mennesker som aldri har hørt sitt eget navn, mennesker som aldri har hørt en fugl kvitre. Mennesker som aldri har hørt musikk.

Musikken gjør mye rart med meg. Den setter meg i stemning og humør, øker følelser, og klarer til tider også å gjøre meg forelsket. Ikke nødvendigvis i noen, men i noe. Noe uvisst, noe beyond paranormalt. Den kan også få meg til å gjøre mye drøyt. Som for eksempel natt til i går.

Avslutningen for avgangsklassene ved Fyllingsdalen VGS ble en affære med blandede følelser, men alt i alt hadde alle det relativt kjekt ut ifra det jeg var vitne til. Diskusjonene klanget om hvorvidt vi skulle bevege oss på Sjøboden etter arrangementet for å senke noen pils. Jeg bestemte meg til slutt for å bli med, men bare for én eller to pils før jeg måtte begi meg på turen hjem.
Jeg burde etterhvert begynne å innse at når det er meg det er snakk om, blir det aldri én eller to pils og så hjemover. Enten må jeg si fint nei eller bli med og druse. Uansett. To pils ble til tre, og tre pils ble til det dobbelte pluss tre, fire, fem til. I tillegg tok jeg sjansen på en shot. Nå spiller selvfølgelig min promille en relativt stor rolle i det poenget jeg skal til å fremme, men uten musikken hadde det svært lite trolig skjedd.
Sjøboden var ekstremt varmt akkurat denne kvelden, og det faktum at jeg hadde iført meg dress for anledningen hjalp til med å få varmegradene til å stige. Etter intens synging på "Hey, What's Going On" og "Ingen Er Så Nydelig Som Du", sa gitaristen takk for seg. Noe magisk skjedde, noe som kun kan skje på Sjøboden. "Kiss" av Prince ble blåst ut av høyttalerne. For dere som ikke har hørt noe av eller om Prince, er all musikken hans basert på ren og skjær sex. Ihvertfall mer eller mindre. Dressjakken ble senket ned på armene, slipset ble løsnet og (selvfølgelig) strammet igjen rundt hodet, skjorten ble kneppet opp - og der stod jeg, over bordet og sang av full hals og tok på meg selv.
Kjenner du meg godt nok til å være Facebook-venn, kan du se bilder fra den forrykende kvelden som aldri skulle ha tatt slutt.

Jeg hadde egentlig ikke så forbanna mye sammenheng i dette innlegget. Det var heller ikke et stort poeng jeg ville fremme, annet at jeg sannsynligvis hadde hatt det jævlig uten musikk, og at jeg skeiet ut og kledde av meg på en fullsatt Sjøboden. Kjekt for meg det. Fleskefett.

Yes.