Øyyyh

DET var lenge siden forrige innlegg. For å sitere en person jeg vil gå så langt som å kalle en fenomenalt god venn, anser jeg meg ikke som en skikkelig blogger lenger. Det blir mye mer sporadisk enn jeg først hadde forventet når jeg tok på meg (det relativt store) ansvaret som blogger. Siden dere lesere og meg selv nå er vitne til bloggens renessanse vil jeg begynne med en liten catch-up.

Jeg har gjennomgått tre uker med noe som kan sammenlignes med en tango mellom himmel og helvete. Yes, du gjetter kanskje allerede riktig - russetiden. Om jeg vil beskrive den som the time of my life? Tja. Det kan jeg ærlig talt ikke svare på ennå. Det var en bestialsk artig periode, og jeg (samt mine medruss) fikk mine 15 minutes of fame spredt over disse tre ukene. Jeg tuller ikke når jeg sier at den første offisielle dagen som russ begynte med at jeg måtte ta bussen til skolen, tilfeldigvis på samme buss som en hel femteklasse fra en skole i nærheten. Dette endte i at ca 30 prosent av mine 500 russekort ble brutalt revet vekk, og at jeg nesten ble SPIST levende under den 10 minutter lange turen. Så - til alle dere som synes Hollywood-stjerner og andre kjendiser av kraftig kaliber er klyser fordi de går med store, fancy solbriller og attpåtil burka - de har en forbanna god grunn.
16. mai skulle for meg være russetidens høydepunkt. Turboneger i Arenum og drusefylla etter konserten. Ah, den skogaktige lukten av ren sprit ble som jordbærsmoothie. Det skulle dog ikke mer til enn en dårlig kebab fra Bergen Kebab - Portalen til Sprutræv - for at kvelden skulle bli betraktelig begrenset, og jeg endte med å reise hjem etter konserten.

Det skjedde selvsagt mye, mye mer i russetiden. For øyeblikket er jeg dog ikke interessert i å fortelle mer om det, for nå er det nye ting som gjelder.

I dag er det 15. juni, og AC/DC spiller i skrivende stund på Valle Hovin. Pappa ringer støtt og stadig for at jeg skal få høre litt av hva som foregår der. Åja, du lurer på hvorfor ikke JEG er der? Jo, jeg skulle jo forsåvidt være der akkurat nå istedet for å skrive et jævla blogginnlegg. Men jeg ble, mot all etisk forstand, trukket opp i muntlig eksamen. Det er ikke til å stikke under en stol at den gikk overraskende bra, og at jeg avsluttet min 13-årige skolegang med en HIGH FIVE (altså en solid 5'er, for de som enda ikke har skjønt min nye signatur).
Det er likevel for jævlig at jeg ikke er på Valle Hovin i dette øyeblikk og drikker øl, synger, hoyer og brøler ekstatisk med.

Apropos konserter som ryker. Jeg ble, etter en slitsom og heller JÆVLIG dag på jobb, møtt av en sterkt forhatt innkalling til militæret med en gang jeg kom hjem. Madla 6. august. Noen av dere skjønner kanskje hva det betyr. Coldplay spiller på Koengen 19. juli, jeg skal til Stavanger og leke barbar 6. august. For faen i avklippetklitoriskukkluktkamelrævdeighelvetesfittekreft.

Jeg skal dog fremdeles se Michael Jackson i London 26. juli, noe som sannsynligvis kommer til å være den største begivenheten i mitt liv! Sett ut ifra alt som har skjedd hittil, kommer det sannsynligvis til å få minst ett av følgende utfall:

- Michael Jackson dør i en rideulykke DAGEN FØR konserten.

- På vei til London mister flyet på mystisk vis BEGGE motorene og styrter i Nordsjøen. Antall omkomne: samtlige på flyet.

- Michael Jackson avlyser resten av konsertene etter å ha avholdt de to, kanskje tre første.

Men hey, hvorfor sutre når jeg kan høre på BILLY IDOL? Jeg mener det, om dere ikke har hørt på ham ENNÅ bør dere gjøre det, ellers håper jeg dere UAVHENGIG AV KJØNN får testikkelkreft og dør på en slimete og illeluktende måte.

Operasjon KUN Bart er iverksatt. Hold dere oppdatert.