Jo, men ja.

Jeg tror jeg har kommet til enighet med meg selv. En revolusjon, vil mange si. Et klinkende klart faktum - og en revolusjon - vil jeg si.

Nei, du tar feil. Jeg snakker ikke om å vokse kjønnshårene. Jeg snakker hud, blekk, smertehelvete, blodige tårer og død. Jeg snakker om tatovering.

Yes - jeg har mer eller mindre bestemt meg. Motiv og alt. Half sleeve. Jeg kjører på og motbeviser min egen overbevisning om at jeg er en pingle. Dette skal jeg klare.

Det morsomme er at tatoveringen sannsynligvis vil se ut som en helt klassisk, uoriginal half sleeve, og den vil kanskje være det også. Men for meg betyr den mer enn bare noe random dritt på armen. For å la dere leve litt i spenning rundt dette fenomenet, skal jeg ikke forklare noe nå. Men selvsagt, dere skal få se litt bilder av ting jeg har tenkt å inkludere i denne - og kanskje trekke konklusjoner allerede nå.








Tid og sted er i grunn ikke en gang påtenkt. Noe sier meg at det kommer til å koste meg mer enn bare skjorten, så en sparingskampanje er i gang. For dere som ønsker å donere et lite bidrag til prosjektet er det bare å gi meg en lyd. Jeg tar velvillig imot, med mindre vi snakker lapper høyere enn 500. Da blir jeg bare lei meg på deres vegne da det er tydelig at dere er fortapte mennesker uten venner som ikke har noe bedre å gjøre på, enn å bruke pengene sine til glede for andre. VÆR LITT MENNESKELIGE DA FOR FAEN, DET LIGGER I VÅR NATUR Å SETTE OSS SELV FØRST!

Og med det vil jeg også si at dersom jeg blir rik, vil jeg aldri bli en heftig donor av store pengesummer til veldedige formål. Selvsagt noen, jeg er ikke en gjerrig jævel. Jeg setter bare meg selv aller, aller først. Med unntak i diverse situasjoner osv.

Ok, flott, heddi!

Ja, men nei. Altså.

Jeg har tenkt tanken lenge. Jeg har snakket om det en god stund også. Med meg selv. Men ikke bare med meg selv. Jeg har søkt råd hos andre. Det er i grunn den dummeste tingen man kan gjøre når det er snakk om noe så heftig. La meg komme til saken.

Jeg har lyst på tatovering.

Om det er vanskelig? Ja. Siden den dagen jeg ble frelst av mitt evige favorittband Deftones har jeg tenkt at jeg skal ha dem stemplet på kroppen. Men har ringen virkelig ingen ende? Er Deftones mitt evige favorittband? Å ta den store tatoveringsavgjørelsen er definitivt ikke like enkelt som å slå uskyldige barn med paraply, slik jeg trodde. Det må ligge sjel bak greiene. En historie å fortelle eller en revolusjonerende idé.

Tribal-tatoveringer er det mest harry jeg vet (ærede venner som allerede har lagt det egget - no offense), og long-sleeve vil bare være en smertefull påkjenning av episke proporsjoner (ja, jeg er og blir en pingle) og vil ikke minst se dønn kjipt ut når jeg en dag mister hudfestet.

Men så var det dette med at den på død og liv må bety noe. Må den det? Da kommer jeg aldri til å finne en tatovering. Og samtidig som denne tatoveringen skal bety noe, så vil jeg jo at den skal se fet ut. Funker det ikke da om jeg dropper den store historien bak det? Jo - men hvordan ser det ut på langtidsvarselet? Ikke så bra.
Jeg tror man må lete forbanna lenge, kanskje noen liv, før man finner noe statisk visuelt man aldri går lei av. Jeg har dog noen få greier her. Og selv om det nå kommer til å høres ut som om jeg har mistet fotfestet rundt det hele, så må jeg bare innrømme det:
Jeg begynner å drite i det.

Og det er ikke bra. Jeg har mer tenking å gjøre. Og selv om det er den reneste erkjennelse om at jeg ikke klarer dette uten påvirkning fra andre - KOM MED FORSLAG!

Heddi.

Jeg spruter videre

Jeg var en gang en ung og lovende blogger. Så ble jeg bare altfor forbanna saklig.
Dette skremmer meg, for det er faen ikke bra. Derfor er det på tide å rydde opp i greiene og fucke opp mitt nåværende saklige liv.

Forsvaret har gjort sitt med meg, det er helt tydelig. Jeg har blitt en kyborg programmert med rutiner. Men noe har gått galt under programmeringen, og jeg har forstått hva som skjer. Jeg gjør opprør. (Jeg tør dessverre ikke gå så langt som å løpe inn i sesjonslokalene og rope JIHAD ALLAH ACHBAR MOHAMMAD ALAKAZAM mens jeg skyter hemningsløst i taket med et fulladet automatvåpen, men jeg skal ihvertfall ikke spare på kruttet HER, om du skjønner.)

Tingen er bare at jeg egentlig har det forbanna greit i min tjeneste. For meg som ikke var det minste keen på å løpe rundt i skog og mark med full utrustning og fryse brystvortene av meg, er jobben som sesjonsassistent ideell. Jeg sitter på kontor og krysser av hvem som har kommet og passer på at ingen jukser under prøvene.
Men en ting må jeg få være dønn tydelig om her, folkens: JEG TJENESTEGJØR I BERGEN, JEG BOR HJEMME, OG OM DU SER MEG PÅ BUTIKKEN EN LØRDAG HAR JEG IKKE PERM "NÅ IGJEN", JEG BARE ER PÅ BUTIKKEN FORDI JEG FIKK LYST PÅ SNOP, TRENGTE ØL ELLER SNUS FORDI JEG FANT DET UT MENS JEG SATT HJEMME.

Men la oss ikke mase for mye om det. Det finnes viktigere ting her i verden. Eldreomsorgen i landet, for eksempel. Og den nye regjeringen. Jeg har reagert kraftig på dette og vil ytre mine meninger.
Neida.

Jeg har, etter måneders intens mobbing av all mediepropagandaen, ironisk nok fått svineinfluensa. Det er vel som de sier, de gamle krokene - den som ler sist ler best. Hvor mye mening det gav driter jeg i. Om du først skal tørre å klage på mine utsagn kan du egentlig bare brenne slapt og lenge i en random kjeller i Bolivia, mens du skumleser i menyen til Restaurant Kuk fra Estland. (Det fantastiske er at jeg er hundre prosent politisk korrekt i mine stedsbeskrivelser.)

Men hei - fra spøk til spenning. Brann presterte faktisk å havne over 7. plass på tabellen, og det betyr at jeg skylder verden noe. Det eneste jeg sliter med er - HVA skal jeg gjøre? Det er fremdeles ikke bestemt hva jeg skal gjøre, og jeg trenger virkelig deres hjelp. Så koman - kom med forslag, dere slappe gnukuker!

Ellers kan jeg meddele at jeg har satt igang et nytt prosjekt. Her trenger jeg også forslag. Jeg skal gjennomføre alle klassiske filmklisjeer. Et eksempel her er å storme inn i en taxi og rope "FØLG DEN BILEN!"
Så enkelt var det, jeg regner med dere skjønner tegningen. Beste tips premieres med en spennende overraskelse. (Jeg lover at den ikke kommer fra kroppen min.)

For øyeblikket har jeg ikke mer å komme med, så vidt jeg kan komme på. Eller jo, for å opprettholde bloggens formål er det selvsagt på sin plass å komme med musikktips. I toppsjiktet mitt for tiden hviler episke Godspeed You! Black Emperor, Nine Inch Nails og Every Time I Die. Sistnevnte spiller på 2010-utgaven av Hovefestivalen, så dere som allerede har moket på og kjøpt festivalpass burde sette av tid til dem. Hvis ikke vil jeg vurdere dere som sterkt tilbakestående. Seriøst. Dø.

Until next time.
Yo.

På nye eventyr

Ja, jeg vet. Ting har gått tregt her inne, men jeg stiller med samme grunn som på forrige innlegg - jeg har vært igjennom rekruttskolen og har vokst meg til å bli en særdeles saklig og rasjonell ung mann.

Flipper.

Nei, men fra spøk til AG3. Jeg kan vedde min fremtidige kjæledverg på at samtlige av mine venner og bekjente spoler tilbake til mai-august og husker hvor jævlig jeg IKKE ville i militæret. Plutselig er vi i september måned, og jeg har et helt annet inntrykk. Joda, visst er det masse dritt som skjer - men faen heller, det er enkelte ting man bare må bite i seg. Og så finner man ut at det er jævla fett likevel. Jeg har hatt 6 tøffe, usikre og spennende, men samtidig flotte uker, på Madla utenfor Stavanger. Etter en nokså røff innrykksdag med masse tull og tøys endte jeg opp på lugar 532 (senere 546 grunnet troppsgreier og lignende) med rekrutt Hallberg, Jarslett, Gulbrandsen og Fjellestad. Bare på den korte tiden vi har vært romkamerater og medrekrutter har vi allerede rukket å bli nære og gode venner, sannsynligvis og forhåpentligvis for resten av livet. Og masse gøy har vi rukket å ha det gjennom de harde takene også. Ta for eksempel denne usaklige episoden av dimensjoner:

Hele gjengen satt på rommet og avventet ordre, som det heter så staselig. Etternavn er the shit i militæret, og kallenavnene ble opprettet deretter. Hallberg ble Hallis, Jarslett ble Jaris, Gulbrandsen ble Gulli, og Fjellestad ble Fjellis. Enkelt og tørt, men dugbart. "Men yo, hva faen med meg da?" Folk ble et øyeblikk stille og så til hver sin kant av rommet. Haugis kunne liksom duge, men ingen av dem sa det før Jarslett lyste opp og sa: "Du kan være POPPY!"
Jeg kan ikke huske sist jeg fikk et mer kort, konsist og totalt urimelig kallenavn, men ok. Det falt greit i smak for de fleste, ut i fra latteren å dømme. Poppy er tydeligvis mitt nye nickname, tjohei! I den anledning vil jeg arrangere en konkurranse blant dere lesere.

Kan dere tegne Poppy? Sett igang, folkens. Nå er jeg spent. Og ja - det vil bli en kåring og premie.

Moving on.
De militære holdningene og reglene kan selvsagt bli litt drøye i blant, men som nevnt er det ting man bare må bite i, selv om det er helt forjævlig. Og det er noen av disse tingene som faktisk er de store greiene med militæret. Man lærer seg å bli dannet, tolerant, tålmodig og sterk - både fysisk og mentalt. Til alle dere som nærmer seg tiden for innrykk - jeg anbefaler dere å låne vekk livet deres et år til Forsvaret. Det vil bli et minnerikt og flott år, det er jeg sikker på.

Over til noe annet enn det eneste jeg ser ut til å snakke om for tiden. Jeg er tilbake i Bergen og skal tjenestegjøre de resterende månedene av førstegangstjenesten her mesteparten av tiden. Det betyr altså at jeg får tid til å holde på med det jeg har gjort før. Musikk, diverse mok og lok, samt alt annet fett. I den anledning vil jeg meddele at jeg for første gang i mitt liv KJØPTE musikk over nettet. Yes, jeg kjøpte hele TO sanger på iTunes Store i dag. Jeff Buckley med "Last Goodbye" og Say Hi To Your Mom med "Northwestern Girls". Og steike, det føles jo ganske bra. Men for all del - det er nok ikke en ny vane. Gratis nedlasting er fortsatt the shnitz, og kommer til å være det lenge. Beklager, alle dere artist-forkjempere der ute. (Og pesten ta dere, for helvete!)

Hva mitt eminente band Brugada angår, er jeg ærlig talt ikke helt sikker på hva som kommer til å skje videre. Jeg har vært litt i snakk med nye mennesker om nye prosjekter, og usikkerheten ligger i luften. Men jeg kan uansett utfall garantere den samme energien og intensiteten som har vært der før, enten det kommer i form av deathcoremutombo eller jazzdance. Så yes - stay tuned, scallywags!

For øyeblikket finner jeg ikke mer å si, selv om det garantert er masse å formidle. Om det er noe spesielt dere lurer på angående hva som helst, alt fra størrelse i t-skjorter til farge på kjønnshår - er det bare å plinge. Jeg skal se hva jeg får til.

PS.: Jeg beklager at usaklighetene kanskje ikke sitter like godt lenger, men når man er for lenge borte fra gamle venner og generelt et noenlunde normalt liv, trenger man litt tid på å hente seg inn igjen. Vær tålmodige.

Ellers slutter jeg faen meg å skrive blogg.

Mehe

Mja, så var det på tide å gi dere dødelige litt informasjon om min aktuelle situasjon. Det er tross alt relativt lenge siden denne bloggen ble berørt.

Jeg befinner meg i mitt livs (hittil) mest ironiske skuespill - hvor jeg har hovedrollen som rekrutt Haugland ved Sjøforsvarets rekruttskole, KNM Harald Haarfagre, i Stavanger. Som dere kanskje vet, har jeg i hele mitt liv vært fantastisk lite interessert i å avtjene førstegangstjenesten i noen som helst militær sammenheng, og ble steikende forbanna når jeg mottok innkallingen en regntung dag i mai. Men jeg skal fortelle dere en ting!

Det er faen meg ikke så ille som jeg skulle ha det til.
Joda, det er streng disiplin og mange idiotiske regler man seriøst ikke vil bryte, samt noen inhumane tidskrav på å skifte uniform og stå klar, men man blir på en måte vant til det. Jeg vil faktisk gå så langt som å si at jeg herved har blitt rutinert på å skifte fra arbeidsuniform til feltuniform med stridsvest, hjelm, våpen og "jetpack" på 12 minutter. Helt sant. Og da er heller ikke klærne spredt rundt over hele rommet, de henger fint inni skapet slik de skal. Fakta faen.

100+ armhevninger daglig? Null stress. Dette er satt på dagsorden i tropp 5.4 - serri berri! Moking med AG3? Been there, done that. Test av CS-gass? O' yes, jeg er full av opplevelser og erfaringer etter tre uker som rekrutt. Nå venter en spennende feltuke, både på godt og vondt. Jeg kommer bare ikke over at jeg skal drite ute i fri natur, gå rundt i timesvis med full GRU og våpen på kropp og bli vekket av alarm etter én times søvn. Det blir forbanna hardt. Men hey, jeg har klart meg gjennom fryktinngytende øvelser som "Krigens Krav", "Makkerøvelsen", 3000M på under 15 min., HH-løpet (omtrent 1 mils joggetur) osv.

Men dette ble jæskla surrete. Jeg er forbanna trøtt. Kanskje ikke så rart, ettersom jeg nå er tre timer for sen i seng, og har vært våken i 21 timer i strekk. Det tar litt på. Regner med at jeg skal stå opp sent imorgen, kanskje rundt ti, halv elleve. HVA FAEN, SKJØNNER DU?! Det er drøyt. Jeg har blitt et nytt menneske. Om ting virker uklart eller lite utdypt, peis på med en tilbakemelding og la meg skrive et nytt innlegg.

Yo, hey.

Parabola

Yes, jeg er ganske besatt av Tool for tiden. Ikke rart, ettersom de soleklart er et av mine favorittband. Heller ikke rart, ettersom de lager helt fantastisk fete låter. Det er ikke umulig at Guitar Hero 4 har en finger med i spillet når det kommer til hvorfor jeg hører så mye på dem nå. Jeg er ganske flink til å høre masse på de låtene jeg liker godt fra før, og er ikke alltid like tålmodig med låter jeg ikke har hørt/ikke har hørt så mye før. Dette gjelder for Parabola, en låt jeg alltid har kunnet litt i hodet. Men GH fikk meg til å legge merke til detaljene i låten, som for eksempel den fantastiske oppbyggingen til andre refreng og det DØNN EPISKE riffet som avslutter låten. Tror du dette er en anbefaling? Du SKAL høre den låten.

Når det gjelder Tool er mitt favorittalbum av dem sannsynligvis Lateralus, selv om de fleste hardkjernede Tool-fans sannsynligvis mener Ænima (som absolutt er et genialt album også).

Uansett! Dagen i dag var relativt bra sammenlignet med de siste dagene jeg har vært igjennom. Jeg er fremdeles ganske sur og mulkete over at hele den opprinnelige sommerferien min er ødelagt, men gode venner og en liten innkjøpsrunde har fått meg på bedre tanker.
På vei hjem med mine gode venner kom vi inn på et tema: Twitter.

Jeg har lenge sagt at jeg ALDRI skal få meg Twitter. MEN - det sa jeg jo om Facebook og blogg også! Og jaha! Ser dere dobbeltmoralen? Jeez.

Poenget mitt er, uansett, at Twitter ikke har steget helt til skyene i Norge ennå. Selvfølgelig, TV2 har allerede tatt helt av og promoterer villt for sine Twitter-stasjoner, men i min vennekrets er det foreløpig et ekstremt fåtall av Twitter-kvitrere. Derfor har jeg bestemt meg for å komme dem i forkjøpet, så jeg ikke ligger så ekstremt langt etter! Så kan JEG endelig være den som sier JO KOMAN, DU MÅ FÅ DEG TVITTAR DET E DRIIITFÆTT, bare litt mindre engasjert enn slik jeg skrev det.

Så, yes.
Vi twitres.

PUNCHLINE STATUS: SUCCESS

Sviker

My own summer.

SHOVE IT!

Dere som kjenner meg, eller dere som følger bloggen min nok til å vite om mine storslåtte planer for sommeren, vet at jeg hadde gledet meg svært mye til følgende:

(Jeopardy style!)

- AC/DC på Valle Hovin 15. juni.
- *PLING* - Kritikerrost konsert Thomas gikk glipp av på grunn av eksamen.

- Coldplay på Koengen 19. august.
- *PLING* - Storslått, episk konsert Thomas ikke får oppleve på grunn av militærinnkallelse.

- En av Michael Jacksons siste konserter før han legger opp for godt.
- *PLING* - Kanskje TIDENES konsert Thomas gikk glipp av fordi han var så altfor flink til å forutse Michael Jacksons død.

- Tilbringe 5 dager i London som plaster på såret.
- *PLING* - Siste store begivenhet Thomas sannsynligvis ikke får oppleve fordi kompisen med all sannsynlighet avlyser turen på grunn av økonomiske vanskeligheter i sammenheng med tre fremtidige år med studier i Paris.

Og den som deltok i den fiktive episoden av Jeopardy tok med seg prinsessen og halve kongeriket. For ja - det er faktum. I sterkeste grad. Det er så sant at det får Erna Solberg til å veie 64 kilo. MED sitt daglige festantrekk på.

GAH. Jeg har fått nok. Nå har jeg ikke så sykt mye å se frem til lenger. Eneste mulighet er at jeg får noen til å overta HJ sin billett om han tar den endelige beslutningen om å ikke bli med, og siden det er på såpass kort varsel blir det et vanskelig prosjekt å sette til livs. Og så var det liksom litt av planen at jeg og min beste venn endelig skulle ta en ferie sammen, noe som aldri før har skjedd. Fitte og åtti år gammel pikk.

I think God is moving it's tounge. There's no crowd in the streets, and no sun. In my own summer.
Plutselig gir sangen en ganske grei forklaring på hvordan sommeren min ble. Fra solfylt lykkerus og ekstase over alle begivenhetene jeg skulle ta del i, skjedde det komplikasjoner på komplikasjoner som endte i at solen ble sleiket bort og at all feststemning forsvant. Tidenes sommer? Shove it. Shove it, shove it, shove it.

Deftones - My Own Summer (Shove It)

I dag døde musikken

Jeg skal dog fremdeles se Michael Jackson i London 26. juli, noe som sannsynligvis kommer til å være den største begivenheten i mitt liv! Sett ut ifra alt som har skjedd hittil, kommer det sannsynligvis til å få minst ett av følgende utfall:

- Michael Jackson dør i en rideulykke DAGEN FØR konserten.

- På vei til London mister flyet på mystisk vis BEGGE motorene og styrter i Nordsjøen. Antall omkomne: samtlige på flyet.

- Michael Jackson avlyser resten av konsertene etter å ha avholdt de to, kanskje tre første.


Altså, hvor forbanna mye skal det ikke til for å gjette SÅ voldtektserotisk helvetes nærmt?


Michael Jackson (1958 - 2009)

De søte toner og deres infernalske bilyder

Musikk, folkens!
Dere som kjenner meg, vet kanskje at musikk sannsynligvis er det viktigste som finnes for meg. Uten evnen til å høre tror jeg livet mitt hadde vært fryktelig tomt og trist. Den hadde selvsagt også skapt mye paranoia, ettersom jeg med all sannsynlighet hadde vært sikker på at alle som gikk forbi skulle drepe meg. Selvsagt hadde jeg ikke visst hva lyder - og dermed også musikk - var, og livet hadde kanskje ikke vært så ille likevel. Det sies at kroppen kompenserer for tap eller mangel av en sans ved å øke en annen. Kanskje hadde jeg hatt sterkere syn om jeg ikke hadde kunnet høre, eller kanskje sterkere lukte- eller smakssans. Med sterkere syn hadde jeg kanskje sett flere detaljer. Nydelige visuelle fremstillinger, usynlig for de gjennomsnittlige øyne. Det kunne ha vært noe.

Men tenk så seriøst jævlig. Det finnes mennesker som aldri har hørt sitt eget navn, mennesker som aldri har hørt en fugl kvitre. Mennesker som aldri har hørt musikk.

Musikken gjør mye rart med meg. Den setter meg i stemning og humør, øker følelser, og klarer til tider også å gjøre meg forelsket. Ikke nødvendigvis i noen, men i noe. Noe uvisst, noe beyond paranormalt. Den kan også få meg til å gjøre mye drøyt. Som for eksempel natt til i går.

Avslutningen for avgangsklassene ved Fyllingsdalen VGS ble en affære med blandede følelser, men alt i alt hadde alle det relativt kjekt ut ifra det jeg var vitne til. Diskusjonene klanget om hvorvidt vi skulle bevege oss på Sjøboden etter arrangementet for å senke noen pils. Jeg bestemte meg til slutt for å bli med, men bare for én eller to pils før jeg måtte begi meg på turen hjem.
Jeg burde etterhvert begynne å innse at når det er meg det er snakk om, blir det aldri én eller to pils og så hjemover. Enten må jeg si fint nei eller bli med og druse. Uansett. To pils ble til tre, og tre pils ble til det dobbelte pluss tre, fire, fem til. I tillegg tok jeg sjansen på en shot. Nå spiller selvfølgelig min promille en relativt stor rolle i det poenget jeg skal til å fremme, men uten musikken hadde det svært lite trolig skjedd.
Sjøboden var ekstremt varmt akkurat denne kvelden, og det faktum at jeg hadde iført meg dress for anledningen hjalp til med å få varmegradene til å stige. Etter intens synging på "Hey, What's Going On" og "Ingen Er Så Nydelig Som Du", sa gitaristen takk for seg. Noe magisk skjedde, noe som kun kan skje på Sjøboden. "Kiss" av Prince ble blåst ut av høyttalerne. For dere som ikke har hørt noe av eller om Prince, er all musikken hans basert på ren og skjær sex. Ihvertfall mer eller mindre. Dressjakken ble senket ned på armene, slipset ble løsnet og (selvfølgelig) strammet igjen rundt hodet, skjorten ble kneppet opp - og der stod jeg, over bordet og sang av full hals og tok på meg selv.
Kjenner du meg godt nok til å være Facebook-venn, kan du se bilder fra den forrykende kvelden som aldri skulle ha tatt slutt.

Jeg hadde egentlig ikke så forbanna mye sammenheng i dette innlegget. Det var heller ikke et stort poeng jeg ville fremme, annet at jeg sannsynligvis hadde hatt det jævlig uten musikk, og at jeg skeiet ut og kledde av meg på en fullsatt Sjøboden. Kjekt for meg det. Fleskefett.

Yes.

En hyllest til de og det som får meg til å tenke og føle

Nå ser det ut til at jeg har begynt å få blogge-viben tilbake. Kanskje det har noe med å gjøre at jeg nå er ferdig med 13 års skolegang og en fase i livet er over, mens en ny skal til å begynne. I skrivende stund snakker jeg med en god venn av meg. En venn jeg ofte snakker med om de litt mer dyptliggende tingene man forholder seg til, eller følelser og tanker som oppstår etter hvert som ting, tider og tilstander endrer seg. Dette fikk meg til å åpne øynene og se tilbake på ting, samtidig som jeg løftet blikket fremover.

Gjennom mine tre år på videregående skole har et spektrum av opplevelser og inntrykk utfoldet seg. Mye har garantert gått i glemmeboken, men det har likevel vært med på å forme meg til det mennesket jeg er i dag. Jeg har utvidet mitt sosiale nettverk og alliert meg, men også dannet egne meninger og synspunkt på ting.
Spesielt i løpet av det tredje og siste året som nå er ved veis ende, har jeg kommet i kontakt med nye mennesker som jeg allerede har klart å bli glad i. Når jeg tenker på dette blir jeg stolt og rørt. Ikke av meg selv, men av de utrolige menneskene jeg har tilbrakt fin tid med. Helt andre følelser settes dessverre også i sving når tankene dedikeres til disse. Vi har blitt voksne mennesker nå. Det er ihvertfall det som forventes av oss. Vi skal foreta noen små valg som avgjør resten av livene våre. Noen har allerede tatt valgene og lagt planene. De reiser langt bort, og det er en sjanse for at vi aldri ser hverandre igjen. Selv med de kommunikasjonsmulighetene vi har i dag er sjansen til stede for at folk jeg har blitt glad i og vil holde kontakten med glemmer meg, eller blir glemt. Det er en skremmende og deprimerende tanke, men samtidig et motiverende varsel om at jeg må verne om de personene jeg bryr meg om. Jeg skriver dette delvis som et middel for å dempe bekymringene jeg holder på, men i stor grad også som en varm hyllest og stor takk til personene som har lært meg selv å kjenne.

En annen ting jeg tenker på i ny og ne er døden. Jeg blir like redd hver eneste gang, og man kan godt spørre hvorfor jeg gidder å utsette meg for den slags tortur. Nå har det seg slik at jeg har et relativt stort tankeregister. Hvorvidt dette kan bekreftes fra et faglig ståsted kan jeg ikke svare på, men det er ihvertfall det jeg velger å tro. De gangene jeg tenker på døden, går det ofte så langt at noe merkelig skjer. Frykten blir så mentalt omfattende og sterk at det påvirker meg fysisk. Det kjennes rett og slett ut som om jeg dør. Men et sted, langt inne i det logiske ved den biologiske døden, blir alt ulogisk. Tankene mine greier å dreie den store uvissheten, usikkerheten og frykten fra logisk til ulogisk, som igjen blir logisk på en totalt ulogisk måte som jeg ikke klarer å forklare, nettopp fordi det hele er så uklart. I sammenheng med dette er det en ting jeg har lyst å tilføye. Her snakker vi premiere, folkens! Ikke en gang min beste venn har fått høre dette. Kanskje fordi jeg er litt flau over det. Flau over at det skal virke eksentrisk og psykedelisk, som om jeg er en slags trollmann som nettopp har fått et guddommelig eller overnaturlig kall. Når jeg tenker nærmere over det, er jeg i utgangspunktet en svært eksentrisk, psykedelisk og til tider ganske snål person. Jeg gir dermed faen, og forteller det.

En høstkveld for ikke så lenge siden lå jeg i sengen og stirret tomt i taket, på veggen og de andre konkrete gjenstandene på rommet mitt. Tankene mine gikk i alle retninger, men nettopp hva jeg tenkte på kan jeg ikke huske. Plutselig skjedde det noe inni hodet mitt, akkurat som et lysglimt. I løpet av den tusendelen av et sekund kunne jeg se flere tiår passere. Og den følelsen. Den behagelige roen som samtidig var så intens. Aldri i hele mitt liv har jeg følt noe lignende. Jeg kan ikke beskrive noe mer nøyaktig hva dette var, men jeg har fått det for meg at jeg i det korte øyeblikket så meningen med livet. Det vanskeligste spørsmålet som eksisterer - hva er meningen med livet? - ble så nøyaktig og godt, enn dog så utydelig og kort forklart.
Det ironiske med det hele er at jeg ikke husker en dritt av hva det var jeg fikk for meg.

Men det er vel kanskje ikke så ulogisk?

Øyyyh

DET var lenge siden forrige innlegg. For å sitere en person jeg vil gå så langt som å kalle en fenomenalt god venn, anser jeg meg ikke som en skikkelig blogger lenger. Det blir mye mer sporadisk enn jeg først hadde forventet når jeg tok på meg (det relativt store) ansvaret som blogger. Siden dere lesere og meg selv nå er vitne til bloggens renessanse vil jeg begynne med en liten catch-up.

Jeg har gjennomgått tre uker med noe som kan sammenlignes med en tango mellom himmel og helvete. Yes, du gjetter kanskje allerede riktig - russetiden. Om jeg vil beskrive den som the time of my life? Tja. Det kan jeg ærlig talt ikke svare på ennå. Det var en bestialsk artig periode, og jeg (samt mine medruss) fikk mine 15 minutes of fame spredt over disse tre ukene. Jeg tuller ikke når jeg sier at den første offisielle dagen som russ begynte med at jeg måtte ta bussen til skolen, tilfeldigvis på samme buss som en hel femteklasse fra en skole i nærheten. Dette endte i at ca 30 prosent av mine 500 russekort ble brutalt revet vekk, og at jeg nesten ble SPIST levende under den 10 minutter lange turen. Så - til alle dere som synes Hollywood-stjerner og andre kjendiser av kraftig kaliber er klyser fordi de går med store, fancy solbriller og attpåtil burka - de har en forbanna god grunn.
16. mai skulle for meg være russetidens høydepunkt. Turboneger i Arenum og drusefylla etter konserten. Ah, den skogaktige lukten av ren sprit ble som jordbærsmoothie. Det skulle dog ikke mer til enn en dårlig kebab fra Bergen Kebab - Portalen til Sprutræv - for at kvelden skulle bli betraktelig begrenset, og jeg endte med å reise hjem etter konserten.

Det skjedde selvsagt mye, mye mer i russetiden. For øyeblikket er jeg dog ikke interessert i å fortelle mer om det, for nå er det nye ting som gjelder.

I dag er det 15. juni, og AC/DC spiller i skrivende stund på Valle Hovin. Pappa ringer støtt og stadig for at jeg skal få høre litt av hva som foregår der. Åja, du lurer på hvorfor ikke JEG er der? Jo, jeg skulle jo forsåvidt være der akkurat nå istedet for å skrive et jævla blogginnlegg. Men jeg ble, mot all etisk forstand, trukket opp i muntlig eksamen. Det er ikke til å stikke under en stol at den gikk overraskende bra, og at jeg avsluttet min 13-årige skolegang med en HIGH FIVE (altså en solid 5'er, for de som enda ikke har skjønt min nye signatur).
Det er likevel for jævlig at jeg ikke er på Valle Hovin i dette øyeblikk og drikker øl, synger, hoyer og brøler ekstatisk med.

Apropos konserter som ryker. Jeg ble, etter en slitsom og heller JÆVLIG dag på jobb, møtt av en sterkt forhatt innkalling til militæret med en gang jeg kom hjem. Madla 6. august. Noen av dere skjønner kanskje hva det betyr. Coldplay spiller på Koengen 19. juli, jeg skal til Stavanger og leke barbar 6. august. For faen i avklippetklitoriskukkluktkamelrævdeighelvetesfittekreft.

Jeg skal dog fremdeles se Michael Jackson i London 26. juli, noe som sannsynligvis kommer til å være den største begivenheten i mitt liv! Sett ut ifra alt som har skjedd hittil, kommer det sannsynligvis til å få minst ett av følgende utfall:

- Michael Jackson dør i en rideulykke DAGEN FØR konserten.

- På vei til London mister flyet på mystisk vis BEGGE motorene og styrter i Nordsjøen. Antall omkomne: samtlige på flyet.

- Michael Jackson avlyser resten av konsertene etter å ha avholdt de to, kanskje tre første.

Men hey, hvorfor sutre når jeg kan høre på BILLY IDOL? Jeg mener det, om dere ikke har hørt på ham ENNÅ bør dere gjøre det, ellers håper jeg dere UAVHENGIG AV KJØNN får testikkelkreft og dør på en slimete og illeluktende måte.

Operasjon KUN Bart er iverksatt. Hold dere oppdatert.

Operasjon Bart: Episode II

Barten min har nå nådd en lengde der den angivelig skal være synlig fra noen meters hold. Altså - jeg har offisielt bart.
Og ikke nok med det!
Den er også trimmet. Foreløpig heller det over mot latino-bart (sånn som T.I.- har, om det sier dere litt mer - dere evneveike, mindreverdige kisøger!), men ingen vet om det slutter der. Jeg har fremdeles mange år på meg til å skaffe lenger og fyldigere bart, samt til å være eksperimentell og leke Gud med min egen kropp. I AM POWERFUL. (Det er forresten IKKE de negrene som loffer over savannen på TV2 og leker sterk. De hadde kanskje tatt meg, men de er jo for faen minst 30 000. Det er faen ikke rettferdig. For faen heller. HELVETE!)

Stålsett dere for en ny episode av Operasjon Bart, snart TVNorges nye storsatsning.

Operasjon Bart

Operasjon Bart ble iverksatt søndag 12. april - og går ut på følgende:
Jeg skal spare opp all den hårvekst jeg kan få på min overleppe, og deretter gjøre det beste/verste ut av situasjonen. Her er jeg åpen for alt; Poirot-bart, Zorro-bart, Burt Reynolds-bart, Stalin-bart, Hitler-bart, Blod-bart (nei, vent litt...), Trønder-bart, you name it! Noe vakkert/søtt/smålig pedofilt/ekkelt/frastøtende er i ferd med å skje - og jeg er bestemt på å fullføre det. You just wait. Make my day!

KVELERTAK!
ALANIS MORISETTE!
TURBONEGER!

Sistnevnte skal jeg se 16. mai! Hvilken stjernespekket og perfekt dato for en slik konsert! Jeg kan egentlig bare dø etter Turboneger og Michael Jackson i London 26. juli, for da har jeg opplevd mye det samme som om en fanatisk kristen hadde fått en klem av Jesus. YESSØØRR!

Garasje

Det var en gang en idyllisk, flytende og fin dag.
Så ble det for jævla saklig.

Sjekk ut Kvelertak og Blood Command, selvfølgelig også Silver, om du ikke har gjort det allerede. De var ganske så badass.

Naked and famous

I går var jeg på konsert på Garage med superpresidentene i Presidents of The United States of America. Jeg vil beskrive denne konserten som bortimot noe av det beste jeg har sett på svært lenge, og nok en gang dra frem episk som beste adjektiv. De tre karenes utstråling utgjorde slagkraften til et syvmanns-metalband, og en slik spilleglede og publikumskontakt har jeg sjelden sett maken til. De hadde kontroll, sjarm, var morsomme og gjorde det til en perfekt opplevelse for publikum. Spesielt fett synes jeg det er å trekke frem at de dro den klassiske låt-avslutningen (et kjapt drag på gitaren sammen med smell i trommene - dere skjønner forhåpentligvis hvor jeg vil hen) først én gang, så 3 ganger, så 10 ganger, og så - BEHOLD - 227 ganger. Det var fantastisk, og det ble ikke slitsomt selv om jeg fryktet at det kom til å bli det. Det var bare über.
Setlisten var det heller ingenting å si på - her fikk jeg servert alle sangene jeg hadde forhåpninger om å høre minus én, og det er helt overlevbart. Jeg og to tilfeldige presterte til og med å lage moshpit under "Kick Out The Jams", noe som faktisk passet bedre enn jeg hadde trodd på forhånd. På toppen av det hele fikk jeg tak i et plekter og et håndtrykk av gitaristen, etterfulgt av; "You were totally awesome, man!"

Yes - jeg er ganske ekstatisk i dag. Nå er det Silver neste, før jeg tar turen på And You Will Know Us By The Trail Of Dead. Be there yo!

En, to, tre, INCEST

Jeg fikk en intens urge til å legge inn noe nytt i kveld, men tingen er at jeg er svært dårlig til å ta ting på sparket. Se for eksempel dette fenomenalt teite forslaget jeg kom med etter å ha blitt spurt om hva som kunne bli skoleknute (sånn chop-chop!):
"Lage skolekant. Alle på skolen, eller bare russen, arrangerer en massiv, fiktiv orgie utenfor på skoleplassen."

Eller...
"Ha sex med en lærer."

What the cheese? Det virker, ved nærmere betenkning, som om jeg sliter med å løsrive meg fra ting innen et spesielt tema når jeg først har satt i gang med å ta ting på sparket. Man kan på den måten kalle meg en vulgær person. Men man kan selvsagt velge å kalle meg en skikkelig hunk. Søt, snill og grei, alltid ute med et genialt svar. Og så så syyykt morsom 10hi2ho!!! Men tja - i den sammenheng kom jeg plutselig på bloggens to hovedformål.

Bloggen skal kunne:
- gjøre rede for for hovedtrekk i internasjonal mediehistorie
- presentere sør-nord-problematikken i hva faen det internasjonale mediebildet

Jeg fikk et innfall her om dagen, og så på det som en menneskerettighet å spre den til folket. Scenario: Jeg står i dusjen. Naken. Neida. (Vi bare tar det som en monolog derfra).

"Hmz, ny sjampo. Hvor kom den fra? Sketchy. Jeg PRØVER DEN!"

Jeg prøver sjampo.

"Hey, den lukter jo JÆVLIG GODT!"

Jeg får et innfall og registrerer det.

"Smaker den det samme som den lukter? JEG PRØVER!"

Jeg smaker faktisk, og oppdager en ikke altfor intens urge til å smake mer.


Så - er jeg helt alene om dette, eller får dere også av og til bare evig lyst til å smake på sjampoen? Sleng i en kommentar rundt emnet. Du finner meg på Facebook, MSN, MySpace, Nettby, HER SEFF, og YouTube.
Jeg runder herved av det ferske innlegget med første nummer av Lolcatz og en fantastisk video fra YouTube (som jeg vil lage serie av).

Lolcat


Fersk Frukt

The New Iconoclasm

Jeg vil åpne med at blogg-greiene mine vært rare i det siste. Jeg har ikke fått logget meg inn, av en eller annen universal grunn. Men nå er det ihvertfall åpent for ny lobotomi av første klasse - for jeg er inne og tilbake!

Først ut i dag kommer nok et innlegg dedikert til Brann. Eller, en av Branns spillere, rettere sagt. Dere har kanskje lest eller sett litt om ham på nyhetene i det siste. Noen av dere så kanskje til og med kampen! I såfall - kudos!
Yes - det er vår nyinnkjøpte sydhavskonge fra Danmark - en badass uten like (yes, jeg refererer her til hans aller første intervju med bergenspressen, hvor han så lekkert uttalte; "(...) hvis de ikke liker det kan de kysse den svarte ræven min.") som har gitt ut selvbiografien "Sorte Svin".
David Nielsen.

Denne mannen er kanskje det nærmeste man kommer en terminator. Han er ihvertfall en cyborg, på en eller annen måte jeg ikke er videre interessert i å bevise fordi det er så jævlig tydelig fra før av.
Her er grunnene;

1. Han OVERLEVER å få Azar Karadas' titaniumpanne knust i bakhodet.

2. Ikke bare det - men han reiser seg kort tid etter og spiller videre - med bandasjen trøkket over hodet som blør intenst etter sammenstøtet (som kan sammenlignes med to kuler, type 50. cal, som treffer hverandre i luften.)

3. Han bidrar med å skape en farlig målsjanse for Brann, som dessverre ender opp i et hemningsløst rot (som vanlig).

4. Han tvinges til slutt til å gå av banen, og sjangler rundt med tilnærmet lik 4,9 i promille.

5. Han sender fra sykehuset en tekstmelding til BA hvor det beskjedent står: "Jeg er fortsatt litt groggy, men mer lei meg fordi vi ikke vant kampen."

6. Han avslutter samtalen med BA slik: "Jeg skjønte med en gang det smalt at dette måtte være Azar. Men bare vent, om et par dager skal jeg ta ham på trening."

7. Og runder HELT av med denne knallkommentaren: "Jeg fikk meg en smell i hodet, hva så? Det har skjedd før, og kommer til å skje igjen. Og som sagt så må dere ikke skylde på legene for at jeg spilte videre. Det er bare én som bestemmer om David Nielsen skal spille eller ikke, og det er meg selv."


Jeg lover. Alt han sier er PROGRAMMERT. Likevel er han per i dag den spilleren på Brann hvis nummer vil havne på min drakt om jeg går til innkjøp av en.


Videre kan jeg formidle en bekreftelse på at JEG SKAL PÅ MICHAEL JACKSON-KONSERT I LONDON I SOMMER! 26. juli 2009 skjer det, og jeg vil muligens gå så langt som å tatovere dette over hele ryggen, for å virkelig bevare minnet. Hallao, det er MICHAEL JACKSON!

Hey - før vi runder av. Sett av noen minutter til å lytte på "Starship Trooper" av Yes. Del C av låten - "Wurm" står herved som et av mine favorittriff. Yes. It is said. YES!

Et nytt tema for fremtidige blogger vil imidlertid være lolcatz, som jeg har falt helt for. Ingen kommer opp i dag, men forvent en artig overraskelse en gang i blant ved en senere anledning.

Så - CYA.

A Giant Leap For Mankind

Jeg har en følelse av at ting kan begynne å se bra ut snart. Først og fremst tenker jeg herved på alt sett ut ifra gårsdagen, som ikke var fullt så bra og heller litt surrealistisk.

I denne sammenheng har jeg tenkt at jeg kanskje skulle søke en karriere innen skatologi (gren av medisin og biologi som omfatter studie av ekskrementer). Ting hadde vært så passende. Jeg slipper skatt og betaler heller til scatetaten. Om jeg ikke gjør dette ringer en sekretær og sier; "Hey, vi ser at du driter i å betale, og vi må derfor trekke dette fra skitttillegget ditt denne måneden med mindre du presser ut noe bash innen neste uke." Da smiler jeg til min kone og hvisker; "Det er bare Atle som har litt problemer igjen, scatten min. Ingenting å få stressmage for." Jeg trenger ikke bil heller, for jeg har jo selvsagt gått til anskaffelse av scatboard. Til tider kan det som i ethvert annet yrke bli ekskremt sene kvelder. Da håper jeg at scatten min har lagt drittungene innen jeg har kommet hjem, ellers blir det skriking og hoing når jeg kommer hjem. Og der går resten av kvelden rett i dass. Men dette er jo selvsagt ytterst sjelden. Med mindre jeg er utro med Scatrine, avdelingsleder på arbeidsplassen, og bruker overtid som unnskyldning. Men det blir i bunn og grunn win-win uansett. Tjohei - jeg viser ambisjoner.
Daddy must be proud.

Yes - og nå over til den saklige delen av innlegget. Jeg skrev nemlig en ny låt i dag. Brukte sikkert ikke mer enn en halvtime, men den fremmet budskapet ganske greit. Jeg fikk attpåtil et fint bilde av hvordan den skal fremføres. Dette kan bli spennende, om mitt band Brugada våger å begi seg ut på norske tekster en gang i blant. Som et til tider samfunnskritisk band vil jeg si at låten passer ypperlig. Jeg vil ikke offentliggjøre den med det første, men kanskje den dukker opp på din skjerm en gang i nærmeste fremtid.
Apropos Brugada, så har det begynt å skje ting der. Om vi ser bort i fra at vi har en trommis som til tider bare forsvinner fra jordens overflate og en heller travel bassist, går det fremover. Forhåpentligvis blir det en tur i studio førstkommende søndag, for å begynne innspillingen av vår kommende EP. Vi er også påmeldt Eggstockfestivalen, noe som kan vise seg å bli et helvetes liv for det oppmøtende publikum og festivalens eminente dommerpanel. Og hvem vet? Kanskje vi får vist oss frem på Hovefestivalen i år også? Følg med videre.

Oooog (trommevirvel) takk for meg for denne gang. Kjekt, det!

Lidelse har et navn

Denne dagen har i grunn vært ganske forjævlig.
Jeg fikk 3 på en historieprøve jeg hadde heller fine forhåpninger mot, mottok et varselsskjema om "ikke bestått" i kroppsøving og bandøvingen gikk til helvete. Men det har faktisk ikke noe å gjøre med overskriften, rent direkte.

Jeg hadde aldri trodd at dette skulle skje, men jo - nå sitter jeg faktisk i en lekker coctail. Jeg sitter hos Sindre og ser Wrestlemania på TV, skriver på en Mac og dedikerer dette innlegget til Brann. SK Brann. Sportsklubben Brann. Skatologikretslaget Brann. Skadeskutt Kamel Brann. Mine utsikter foran 2009-sesongen har hittil vist seg å stemme veldig godt overens med resultatene. Det har vel vært én seier og resten tap, om jeg ikke tar feil. Dagens tap mot Sandefjord ble bekreftelsen på min hypotese - Brann havner ikke høyere enn 7. plass på tabellen i år. Og det er her det kan vise seg å bli gøy for byens befolkning.

Kommer Brann høyere enn 7. plass på tabellen i år skal jeg -

Jo - jeg trenger deres hjelp. Kom igjen - kommenter, kommenter, kommenter! Forslag, forslag, forslag!

Jeg vil forresten avslutte med at Brann er tafatte, håpløse og heller dårlige.

EDIT:
Jeg hadde på toppen av det hele en fin opplevelse med en Xbox 360. Hvor paradoks er ikke denne dagen? Om dette fortsetter i samme mønster kommer jeg til å bli vekket av at kontaktlæreren min står i døren imorgen tidlig og sier at vi må skyndte oss til Tchad for å skrive ferdig analysen av Markens Grøde.

We own the sky

"Hva gjør en svart silketruse i bagasjerommet på bilen? Hmm.."
Yes - slik lød meldingen fra mamma. Jeg mottok den for fem minutter siden. Jeg vil bare gjøre det klinkende klart med en gang - jeg har aldri hatt sex i bilen.
Sånn! Da var det sagt og ute av verden for denne gang.

Formålet med dette innlegget er å fremme det jeg herved anser som den beste musikkvideoen i verden. I tillegg til at sangen ("We Own The Sky" av M83) er knusende episk og flott, har regissørene, karakterene og produsentene av denne musikkvideoen laget et så enkelt, dog übersjarmerende og perfekt utført bidrag. Super-kudos og karmaboost er herved overført og jeg vil herved bare meddele følgende;

Se, nyt, og ikke vær redd for å spille en tåre under denne seansen.



KLASSIKEEEER!

My own summer

JA!

Avgjørelsene har begynt å falle, og utsiktene ser jævlig mye bedre enn bra ut. 2009 vil sannsynligvis vise seg å bringe meg - BEHOLD -
DEN
BESTE
JÆSKLA
SOMMEREN
I MITT JÆVLA LIV

La oss ta en oppsummering over det følgende spastisk fantastiske, episke, obligatoriske og direkte skamfete som kommer til å skje (i kronologisk rekkefølge):

- Russefeiring, type episk, som forhåpentligvis ender i en endelig slutt på all foreløpig skolegang

- AC/DC @ Valle Hovin

- Hovefestivalen (BRING ME THE HORIZON, SLIPKNOT, M83 + Crookers, Parkway Drive, Disturbed, Fujiyga & Miyagi, Metronomy ++)

- Roskildefestivalen (THE MARS VOLTA, SLIPKNOT, COLDPLAY, NINE INCH NAILS + Oasis, Röyksopp, Klovner I Kamp ++)

OG - BEHOLD

- Michael Jackson @ The O2, London

- Coldplay @ Koengen

Ja, om ikke det sier LITT om hvor episk det kommer til å bli - da kan du for min del brenne hett og lenge i helvete med resten av jødene og vitnene, type Jehova.


Men seriøst.
Jeg tror jeg kommer til å drite tutti-frutti fremover.

Fall i grusbakke

Hoyy, her var det lenge siden oppdatering.

Men fortvil ikke, for ikke så altfor mye nevneverdig har skjedd siden sist. Noen små omrokkeringer i bloggen har dog blitt gjort. Noen har fått nyss i at noen har Facebook-profil og at noen skriver blogg, og har klart å linke dette til min arbeidsplass. Nå er det selvsagt en del av dere som allerede vet hvor jeg jobber. Kanskje noen attpåtil vet NÅR jeg jobber. Saken er uansett at jeg ikke har lov til å ytre mine meninger om - eller i det hele tatt nevne - noe jobb-relatert på Facebook, MySpace, YouTube eller andre offentlige nettsteder. Selvsagt skulle jeg aller helst ha spyttet på dette og skrevet i vei om diabolske kunder og forhatte kollegaer (og funnet sladrejøden og poket ham/henne intenst på Facebook som straff), men visse ting bør man bare respektere. Enn dog - så lenge jeg utelukker de sensitive opplysningene og heller irrelevante detaljene kan ikke noen si noe (med mindre den/de det angår leser det og konfronterer meg personlig, selvsagt).

Over på noe annet. Følelsesmessig har jeg vært en smule ustabil i det siste. Ikke misforstå - jeg har vært en glad satan, men jeg har vært forvirret. Det vil da altså si at jeg har forvirret meg selv, og det kan kanskje klassifiseres som en av de beste evnene jeg har. Jeg tenker til tider for mye. Pro's and con's-tenking går helt ut av kontroll når jeg er i denne typen situasjon. Min quest for å få et svar er i gang.
Så - nok om det.

I det siste har post rock regjert min lydkanal. Slipknot can come too.
Epigram, Explosions In The Sky, God Is An Astronaut, Sigur Rós, Hotel Hotel og diverse andre aktører innen sjangeren er kjekke å ha. Så kjekk de ut (HA!)

For denne gang - sayonara.

Hunders ekskrementer og lignende

I dag våknet jeg klokken utrolige 09.20. I den sammenheng skulle jeg også ha historie 09.40, altså om tjue minutter. Jeg var heldig og fikk låne bilen av mamma, og ankom skolens område med god tidsmargin.

MEN!

Det var selvsagt helt fullt på parkeringsplassen, og langs skolegjerdet var det også fullt. Jeg måtte innse nederlaget og parkere i en grøft i veikanten. Dæng. Der røk tiden, og jeg var for sen. Men hey, det stopper ikke der. Langt derifra. I det jeg trer ut av bilen merker jeg at det er overraskende bløtt underlag, selv for å være i en grøft. O' yes - du gjettet det. Jeg stod, iført mine standard hvite sko, i en ganske fersk og ekkel hundeglont. Med andre ord, en ganske py start på dagen.

Det pleier som regel å stemme, dette med at en dårlig morgen gjør hele dagen ganske dårlig. Jeg har ikke vært en sur og ekkel skrukk i hele dag, tvert imot. Humøret har vært tilstede så til de grader, men jeg kan trygt si at ikke alt har gått min vei i dag.

Men så har jo alle slike dager. Jeg er da hoonen ikke alene her i verden. Tenk på alle barna i Afrika med AIDS som er sulten og foreldreløs. BOIKOTT ISRAEL, DE LAGER IKKE MAT TIL AFRIKA. De har det ille, de.

Men faen da.

Stadier i livet og sånn

Yes, i dag kom russeklærne mine. Buksen var for stor og må sendes i retur, mens lusekoften var størrelsesmessig ok. Hatten var i grunn for liten også, ettersom jeg på diabolsk vis har undervurdert størrelsen på mitt eget hode. BOIKOTT ISRAEL DE SPRER SYKDOMMER SOM DREPER GJENNOM FLATLUS I SKJEGGET. Men verst av alt var Cooler Bag'en, som jeg vil kalle så mye som oppskrytt, ufenomenal og ganske teit.

Uansett.

Jeg har kommet til den konklusjon at jeg skal være et brutalt og jævlig menneske som gammel. Slå ungdomm med stokken? Null problem. Slå små unger med stokken? Med ekstatisk glede! Unger er som regel kun artige når de sover, faller og slår seg eller blir drept på film. I tillegg er de jævlig dårlige skuespillere. Refererer her til en episode av House, som i mine øyne ble partert og most av en liten gutts skuespillerprestasjoner. Her skal ungen liksom ha et helvetes pustebesvær, og han løser det hele med å nærmest smile mens han river i et forsøk på å desperat simulere at han slikker i seg siste flekk med iskrem fra kjeksen. Jeg får liksom lyst til å gripe tak i denne gutten og klemme til, slik at bevegelsene tungen lager ikke er skuespill, men rene og skjære spasmer fordi innvollene hans er på vei opp i halsen hans.

Men ok, jeg ville jo aldri ha gjort det i virkeligheten da.

Bokstaven S

Jo, den har faktisk vært overraskende sentral i det siste. Bare se her.


Følgende låter har vært aller mest spilt på min iPod den siste tiden;

* "2+2=5" - Radiohead (på 1337-/leet-speak brukes tallet 5 som bokstaven S)

* "Sit Down. Stand Up" - Radiohead

* "Suck My Kiss" - RHCP

* "Shiver" - Simon Says No! (Aah! Takk, Nina!)

* "Stand Up" - The Prodigy

* "Spitfire" - The Prodigy

* "The Showdown" - Pendulum

Tja, jeg vet ikke hva dere tenker. Men for meg sier det litt. S eier.


På lørdag (som dere sikkert vet heter Saturday på engelsk) var jeg i et besøk utenom det vanlige. Eller kanskje vi skal kalle det en samling, eller en sosial sammenkomst.
Min kjære oldemor fylte 85, og dette skulle feires med brask og bram.
Så - vi ankom besøket hvor alt foregikk i jysla grei stillhet, akkurat slik jeg ønsket. Her var det ikke snakk om introduksjoner med den eldre garde som ville kommentere mine fuktige/klamme hender (ja, stresser litt med det der i blant. Forbanna tull.) og gi meg unike kjerringråd som å stappe potetmel i bukselommen og gni hendene i det nå og da.

Men så skjedde det.

Foruten et intenst kvarters intimkonsert med en liten pode på trekkspill som ble avløst med følelsesløs og slesk applaus mellom hvert spor, ville stolte oldemor at hennes barn, barnebarn og oldebarn skulle på en aldri så liten parade rundt om i lokalet, akkompagnert av "Napoleon Med Sin Hær", på - ja, du gjettet riktig - trekkspill.

Dette er kanskje det mest nazistiske jeg har opplevd i hele mitt liv. Jeg kan se for meg hvordan hele opplegget formelig førte til Hitler, Goebbel og Mengeles gjenoppstandelse. Lenin og Stalin hadde snudd seg i graven. Jeg følte meg som prototypen av den nye JEW-X-TERMINATR på utstilling, bivånet av stolte nazister av den eldre garde som endelig har iverksatt gjenopprettelsen av ny Nasjonal Samling og som i kor roper "UTRYDD SIONISTENE! UTRYDD SIONISTENE!"


Yes - jeg vet du skulle ha betalt masse penger for å få dette på kamera, og tro det eller ei - noen er faktisk i besittelse av det hele på tape. Resten får bli deres quest. På slutten bidrar jeg med nok en utgave av Sex Moves, siden S står så sentralt.

Supersoak
Jerk off extremely hard into someones face so your thing
goes up and down real fast and when you nut it will spray all over them.

Invaders Must Die

Jeg har hatt en greie for The Prodigy helt siden jeg var ett-sifret år gammel og satt i bilen med pappa, hvor han pjåtet i den nyeste kassetten og cranket opp volumet.
I natt lastet jeg ned det nye albumet deres, og JA. Det er knalltøft.

Det er ikke mye elektronisk musikk jeg kan høre på (nå er det jo selvsagt en grunn til at det heter el-gitar, men hallao - dere skjønner hvorfor folk slår barn), men Pendulum, M83 og The Prodigy vil for alltid ha min store respekt og hengivenhet.

Og det var egentlig det jeg ville formidle. Jeg er faktisk altfor sliten til å skrive noe mer. Men en dag kommer noe høyst uventet.

Oppdagelsen II

Bare en liten uforglemmelig ting som jeg faktisk presterte å glemme i noen sekunder.

Jeg så et menneske uten nese i går, helt sant. Jeg tror kanskje det var en jente, men i dette tilfellet kan jeg faktisk ikke være helt sikker. Det var til en viss grad forstyrrende. Det så strengt talt ikke menneskelig ut.
Det er da kanskje ikke så rart at jeg har valgt å kalle "det" for Zoidboohrg.

Oppdagelsen

Bloggen min er ikke slik den pleide å være.
Jeg slang jo rundt meg med musikktips og sex moves og alt mulig, men i det siste har den blitt for personlig. Dette er ikke bra, så jeg skal heretter prøve å opprettholde den fine balansen mellom usaklighet og kontrovers, og musikktips og sex moves/andre festligheter.

I det siste har følgende innslag av musikk røsket hardt i mine trommehinner, massert hjertemusklene og sprutet ut mye endorfin gjennom årene;

Emarosa
- The Past Should Stay Dead
- Heads Or Tails? Real Or Not.

And You Will Know Us By The Trail of Dead
- World Apart (Hele albumet)

22-20's
- Such A Fool (O' yes - Rocknrolla)

Og sist, men mest og størst;

Sigur Rós


Så - om dere har manglende eller absolutt null erfaring med disse, da bør dere absolutt sjekke det ut.
Ellers blir jeg nødt til å gjøre noe ubehagelig.

Over til noe personlig.

Nei, vent.


Abe Lincoln
You jerk off and smear it on someones face,
then shave your pubes to form a beard.

Litt hopping i dammer osv

Jeg har for første gang i historien hatt mitt første svake tilfelle av insomnia. Hele 44 i strekk timer var jeg våken. Det var en ganske ny, dog frustrerende påkjenning. Jeg sovnet heldigvis endelig rundt tre-tiden, natt til i dag. Det var bedre saker.

Og jeg hadde mer å skrive, men jeg har glemt det.

SATAN!

Slenger med en ny sex move for å gjøre det verdt bryet. Og sånn at dere får det litt gøy.

"Houdini"
When you hit it from the back, spit on her back so she thinks you nutted. Then, when she turns around to look, nut directly into her face.

Realist

Togstasjonen stod i fokus
Men plutselig kom toget
Kråkene flyr i ring
Men den har en ende

Else, du må forstå
Forstå, Else - du må ha
Forståelse

Det fjerne kors i det fjerne blir fjernere
Hvor er fjernkontrollen?
Kirken brenner, men du har jo
Dratt ut stikkontakten

Kråkene flyr i ring
Men den har en ende

En pandemi, kalt teknologi
Har skapt avhengighet
Når energien tar slutt
Finnes ingen tyggis

Uaktuelt
Å utsette
Det uunngåelige

Formidabelt

Jeg er fantastisk glad for tiden.
Jeg elsker dere. Jeg elsker dere alle!


FOR FAEN!

Working Class Heroes: The Musical

I skrivende stund er det torsdag 29. januar, 2009.
Det skal for evig huskes som den dagen som begynte så horribelt, men som ble så ufattelig bra - på jobben.

Å, joda. Du leser helt rett. Jeg ankom min arbeidsplass ille til mote. Dagen hadde ikke gitt meg spesielt mye grunn til å være nedfor, men jeg følte meg som en påkjørt grevling i veikanten, ca 3 måneder ut i forråtningsprosessen.

Rundt ti på halv fem, altså 20 minutter ut i arbeidsdagen, fikk jeg en overveldende endorfin-boost. "Let It Dive" av And You Will Know Us By The Trail of Dead kom inn i hodet mitt, og jeg følte en intens trang til å hoppe over kassen til Anne Berit - en særdeles artig og sjarmerende dame av den eldre garde - og kaste henne ut på en intens svingom mens jeg sang av full hals. I mitt hode ville scenarioet utvikle seg drastisk i retning av en fargesprakende og episk musikal, hvor Anne Berit ville slenge seg på sangen (selvsagt for å gjøre vokalen flerstemt), som ville utløse tidenes dominoeffekt på samtlige medarbeidere og kunder. Til slutt ville vi rive ned alle butikkhyllene og danse synkront på rekke og rad over alle de sqwushete (kvestede/moste) varene og dra det videre til neste scene, som jeg aldri fikk sett like godt for meg.

Men yo, dere skjønner tegningen.

Så, nå er det bare en intens våkenatt med særemne-forberedelser som gjenstår. Håper dere endelig fikk en del av mine små gleder også, i stedenfor alt mølet om sutring og klabbedabb.

M-hm!

Tzz pzz fzz

Jeg har en dårlig dag. Minner om tirsdagen, hvor reaksjonen på Mein Söntag Sürrealischtisch ("min surrealistiske søndag", på improvisert tysk) slo til, bare ikke like heftig. Det er tydeligvis tre ting som plager meg:


1) Søndag. Farfar lukket øynene og tok turen, og morfar fikk akutt hjerteinfarkt to, tre timer etterpå. Null tid til å tenke på noen av delene. Alt var bare som en anstrengende drøm (og jeg hater å bruke "det var som en drøm jeg ikke kunne våkne fra"-metaforen, men faen heller) jeg ikke kunne våkne fra.

2) Jeg har tydeligvis blitt smittet av et virus som går i Høie Haugland-residensen nå, noe som i tillegg til punkt 1 gjør det svært ubehagelig. Hodesmerter, ekkel mage og nummenhet i bein og armer.

3) Jeg jobber på tirsdager og torsdager. (Annenhver uke tirsdager, fredager og lørdager)


Det hele virker svært logisk. Ja, det gjør det absolutt. Men det gjør ikke det hele noe bedre. Jeg føler meg miserabel. Som om en stor jødegjeng står rundt meg og spytter på meg samtidig som de hyler; "KOSHER! KOSHER!".
Jeg føler meg også en smule ensom, som om jeg kunne ha trengt en god person av det motsatte kjønn til å kose med på alle mulige måter, hvilket leder meg over på at jeg faktisk ikke har hatt sex på tre, fire måneder. Jeg har sikkert lagt fra meg mye happy tissues og sad tissues om en annen på rommet mitt/i et random kloakksystem. Hey, selvironien klarer dog ingen å ta fra meg.

Men seriøst - nå synes jeg det gikk litt for langt her. Og det er vel ikke akkurat bare å si at du skal glemme det jeg nettopp sa, for nå kommer det svart på hvitt. Jeg kunne kanskje ha latt være å skrive det i det hele tatt, men jeg føler det er en del av sjarmen å sette seg selv i et litt vulgært og ekkelt lys i blant.

Nå føles ting litt bedre. Jeg greide kanskje å få deg til å le/ihvertfall glise litt når du leste gjennom livskvalitets-klagen min, og ting pleier som regel å bli litt bedre når jeg tenker og får det ned på papiret (her: tastaturet --> skjermen --> internett).
Som jeg selv har uttalt; Å tenke er en artig ting. Først ødelegger det alt som er igjen, men så reparerer det plutselig hele skiten.

Dette får holde for denne gang. Jeg må gå og fikse mitt nyfriserte hår før jeg må begi meg ut på en ekkel ferd mot jobb, som sikkert ikke blir så ille midt ut i greiene. Sayonara.



(NB! Jeg rydder og vasker alltid rommet før jeg får besøk, slik at du ikke forventer å komme inn i et rottereir om du skulle ha en trang til å besøke meg en dag.)

Timeglasset er vendt om

Kjell Haugland, 4. februar 1932 - 25. januar 2009.
Nå kan han slippe å våkne igjen.

Tja. Aaa, vetsj.

Jada, i dag spilte jeg og bandet mitt, Brugada, på 1880 sammen med In Confesso i sammenheng med deres album-release. Folket sa det var skamfett, men jeg følte ikke viben i kveld. Hvorfor? Jo, jeg har én grunn.

Jeg tror folk generelt er veldig snille når det gjelder kritikk til band. "Ååå, dere var dødzflinkeeeh.", "Faen, det var faen meg orgasmisk for faen. FAEN!", "Dere hadde en helt fantastisk lyd altså, sikkert bare dere som ikke fikk samme opplevelsen."

Den siste kan jeg tro på. Lyden på scenen var som å våkne med nesen i en svett skrukk. Det skal være litt utfordrende å skaffe den gode sounden på lydsjekken. Men den virkelige utfordringen kommer når man står på scenen med et siklende publikum som bivåner deg, og få det fulle ut av lyden da. Heftige ting.

At nervene setter litt inn før det hele braker løs og gir deg rare bobler i spiserøret som hindrer deg i å growle som du pleier i metalbandet ditt er heller ikke første punkt på ønskelisten.

DOG -
TO ikke fullt så vellykkete stagedives er likevel utrolig fett å ha på samvittigheten. At jeg ga min kamerat John-Fredrik en god kilevink beklager jeg på det sterkeste og skal gi ham den behandlingen han fortjener etter et slikt nedslag (bokstavelig talt).

Livet publikum ga oss i gjengjeld var uerstattelig. Kudos til dere!
Uten slikt fanteri fra de på gulvet hadde ikke det vært fett å spille i band på en hvilken som helst gig, så ta det med dere videre til UKM og spreng med oss. Forhåpentligvis blir det mye heftigere enn kveldens seanse, som jo - kunne ha vært så mye, mye bedre.

JUDAS

Siden sist har mye skjedd, og dette er grunnen til at jeg ikke har skrevet noe på lenge. "Mye" kan oversettes med "jeg har fått Playstation 3 og ikke vært i nærheten av en PC på flere dager/uker."
Jeg beklager dette inderlig - ettersom jeg har fått overraskende mange beskjeder og noen få brutale trusler om at jeg må oppdatere. Greit det.

FOR FAEN!

Du lurer kanskje på overskriften. Ja, det er meg en artig en.
Jeg og to medelever, blant dem min gode brevvenn og bestekompanjong Hans Jacob Fevang, har startet Fyllingsdalen Videregående Skoles første, offisielle og særdeles aktive klubb. Yes, du leste rett!

Det er jo en standard kjempeklisjé som - til tross for å bli inkludert i EN HVER ungdomsfilm/film som foregår på et college, en high school eller lignende - svært sjelden settes til livs i den ekte verden, så vidt jeg vet.

"Men den heter jo bare JUDAS, hva hoonen skal det bety?"
JUDAS står for mer enn du kan tenke deg, mac.

Jævlig Usaklig Debattering om Aktuelle Saker.
Her tar vi for oss de mest aktuelle avisoverskriftene, og i debattens hete tas det null hensyn til rettigheter, rase, kjønn eller annet pikkeri. JUDAS klinger her veldig bra inn - med tanke på det faktum at vi er verken rasister, kjønnsdiskriminerende eller yrkeskriminelle. Vi er heller ikke Blitz, så det er sagt. De er bare råharry, og kan kan mer enn gjerne ta en tur ned på Gazastripen og hjelpe til.
(De sa faktisk at ting var "helt nils" før "harry" kom til live.)
Tingen er at vi viser en unik dobbeltmoral og svikter våre synspunkter komplett når vi holder på. Hvorfor? Fordi det rett og slett er jævlig morsomt.

Høres det bedre ut? Tenkte meg det, ja!

Inntakskravene er tøffe, og dessverre vil nok bare et fåtall av søkerne få innpass, om ikke absolutt ingen av dem passerer. Ta kontakt om dere vil ha innpass. (Er dessverre kun for elever ved Fyllingsdalen VGS, og det vil nok allerede gi meg den fortrengte sannhet om at jeg ikke kommer til å få forespørsler via bloggen min).

Fred ut, krig inn!

(Altså, for the record - jeg gir egentlig bare katten i hvem av Israel og Palestina som er den store, stygge fittesvulsten. De er for faen meg like gay, begge to!)